Søringkarantene. I det begrepet ligger det mye nordnorsk merkevare. Dessverre. | Anki Gerhardsen
Den nordnorske identitetsmaskinen.
«Du e’kje herfra, du?»
Det spørsmålet får jeg fra tid til annen. Hmm, pleier jeg å svare. Hvor er jeg egentlig fra? Jeg er vel en god nordkalottblanding med en familie full av finnmarkinger, og nå har jeg bodd i denne landsdelen i mer enn 30 år.
«Aha ..!»
Da vet den som spør, at jeg er en del av flokken, og at det ikke trengs kulturtolkning. Det trengs ingen historier om orkan og storm og landligge. Hvis jeg attpåtil gjør som jeg ofte gjør, snakker på en underlig blanding av nordnorsk og østlending, så er vi i mål.
Forskjellen på Nord-Norge og min fødeby er at Oslo ikke bryr seg.
Nord-Norge er besatt av stedet
Oslo forventer ingenting av deg og gir blaffen i hvor du kommer fra, om du er patriot eller rasende irritert. Byen bare er der og svelger alt, og enhver må selv finne seg en plass. Stedet er så stort og sammensatt og mangfoldig at stedet ikke lenger er interessant å snakke om.
Men i Nord-Norge er vi besatt av stedet. Vi er besatt av å kjenne etter hvor nord allting er. Jeg tror ikke noen andre deler av landet er så opptatt av kombinasjonen geografi og selvforståelse som Nord-Norge.
Tromsø har eksempelvis bestemt seg for å være hovedstaden i Arktis, og nå vil prosjektledelsen ha arktisk identitet inn som fag i skolen. For identitetsspørsmålet preger alt.
Skal vi forlenge «søringkarantenen»?
Vi ser det i samfunnsdebatten. Vi ser det i kunsten. Vi ser det på den politiske kamparenaen. Vi ser det i nords relasjon til Russland. Vi ser det i nords relasjon til sør.
Dette manifesterer seg i form av en fortelling om hvem vi er som mennesker. Den fortellingen pusher vi både internt og eksternt, og akkurat nå har den gitt fyr og flamme til beslutningen om å stenge grensene for tilreisende fra Sør-Norge. Og til begrepet «søringkarantene».
Det finnes selvfølgelig helsefaglige argumenter for stengningen. Mange små samfunn er sårbare for koronasmitte av flere grunner. Men det er noe med gløden i engasjementet. Temperaturen i kommentarfeltene. Leserinnleggene som skal forklare søringene alt de ikke fatter.
Varaordføreren i Tromsø synes det er helt ok å spørre via Facebook om folk vil ha mer søringkarantene eller ikke, mens kommuneoverlegen i Loppa sammenligner regjeringens motstand med danskekongen som beordret heksebrenning i Finnmark.
Alt sammen føyer seg fint inn i det identitetsbyggende arbeidet som preger nord. Et arbeid som er blitt sterkt vitalisert de senere årene, og som virker mer markant jo lenger nord du kommer.
Offerstatus, kampvilje og «oss mot dem»
Både regionreformen og feiringen av frigjøringen av Finnmark har gitt mye energi, og den som følger Facebook-gruppene for Finnmark som eget fylke, vil raskt fange opp kjernen: Å være nordboer er noe grunnleggende annerledes. Ingen søringer kan egentlig forstå.
Overfor en ytre idiot er bygging av felles identitet et velkjent virkemiddel. Da er miksen offerstatus, kampvilje, sterke metaforer og «oss mot dem» sentrale ingredienser. Men en landsdel som så sterkt signaliserer at det å bo her også krever en inderlig vilje til å være ekte nordnorsk, former samtidig rommet for offentlig samtale og debatt.
Det er kanskje derfor det er så få som påpeker at det strider mot presseetikken når redaktør og journalist i nettmagasinet Sett Nordfra, Torill Olsen, samtidig er nestleder i aksjonsgruppen ForFinnmark.
I Finnmark har terskelen for hån, forakt og forræderstempel vært så lav at politikere som har gått mot strømmen, er blitt utsatt for regelrett trakassering. Både politikere og forskere har fortalt om et ordskifte som oppleves som direkte utrygt. Ledelsen i ForFinnmark beskriver konsekvent meningsmotstandere som svikere av stedet, og her blir også minnehistorien fra krigen brukt aktivt for å speile dagens politiske forhold.
Risikabelt å forsøke å nyansere
Men det er mer identitet i nord, og samisk identitet i særdeleshet. Her er det vanskelig å balansere mellom frontene, og den som prøver seg, blir raskt plassert i for eller mot. Forsøk på nyanser og sammensatte perspektiver er risikofylt.
Professor Einar Niemi ved Universitetet i Tromsø er en av dem som har fått hard medfart fordi han ikke uforbeholdent støtter båssettingen. I debatten som fulgte, har førsteamanuensis i samisk litteratur, Lill Tove Fredriksen, funnet opp et nytt ord for å karakterisere slik tenkning: nyansisme.
Harald Stanghelle: Det sutres ikke i Nord-Norge!
Hvis «søringkarantenen» noensinne oppheves, bør Nord-Norge-uavhengige medier reise med reportere og kommentatorer opp hit for å undersøke hva denne identitetsmaskinen gjør med ytringsklima og levekår i små og store samfunn. Det kunne også vært interessant å få vite om maskinen virker positivt eller negativt på den demografiske utviklingen. En utvikling som i mange år har gått rett vest.
Eller mer presist: rett sør.
