Muslimfiendtlighet og en gryende tverrpolitisk enighet | Cora Alexa Døving og Claudia Lenz
Ekstremisme og terrorisme er viktige referanser. Men det kan også gjøre oss blinde for andre former for fiendtlighet.
Etter skuddene i Al-Noor-moskeen debatteres muslimfiendtlighet. Bortsett fra hos enkelte politikere har det vokst frem en ny enighet på tvers av høyre/venstre-aksen i norsk politikk: Muslimfiendtlighet er noe som finnes, og bør tas på alvor.
Denne bevisstheten deler politikerne med majoriteten i den norske befolkningen som, ifølge HL-senterets befolkningsundersøkelse (2017), mener at tiltak for å bekjempe muslimhets er nødvendig.
1/4 har muslimfiendtlige holdninger
HL-senterets undersøkelse viser at 34 prosent i befolkningen har utpregede fordommer mot muslimer. Enhver negativ fordom kan likevel ikke karakteriseres som muslimfiendtlighet.
Muslimfiendtlighet beskriver fordommer og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker fordi de er, eller oppfattes å være, muslimer.
Når fordommer faller sammen med følelsen av motvilje, og i tillegg et ønske om å holde muslimer på sosial avstand, er muslimfiendtlighet et dekkende begrep.
En fjerdedel av befolkningen har muslimfiendtlige holdninger. Det er nok til at mange muslimer har vært utsatt for diskriminering og rasisme.
Et politisk ladet begrep
Det hevdes ofte at norsk debatt er blitt mer polarisert. Sammenligner vi med integreringsdebattene fra det første tiåret av 2000-tallet, ser vi imidlertid mindre polarisering når det gjelder nettopp temaet muslimfiendtlighet.
I innvandringens tidligere år ble «fremmedfrykt» diskutert. Etter hvert som begrepet «innvandrerne» ble erstattet med «muslimene», ble «muslimfrykt» et tema i norsk debatt.
Men siden muslimtematikken var nært knyttet til spørsmål om innvandring og integrering, ble uttrykk for bekymring raskt politisert: Å advare mot økende fordommer ble ansett som et politisk argument fra venstresiden.
Muslimfiendtlighet ble dermed et politisk ladet begrep og sammenfiltret med politiske argumenter rundt migrasjon og mangfold, fremfor å handle om fiendebilder og konsekvenser av slike. Det er her vi ser en endring.
Handlingsplan mot rasisme
Muslimfiendtlighet tas i dag på alvor av flere politikere uavhengig av blokktilhørighet.
En slik felles bevissthet kan ha vokst frem av økende kunnskap om muslimfiendtlighetens hatske og rasistiske elementer, og at dette åpenbart dreier seg om noe kvalitativt annet enn islamkritikk.
I tillegg kan en ny form for polarisering, mellom den etablerte politiske debatten og alternative politiske debatter i det ytre høyrelandskap på nettet, ha ført til bred politisk oppmerksomhet.
Uavhengig av årsak har erkjennelsen av at muslimfiendtlighet finnes, ført til en tverrpolitisk bekymring som skaper et nytt potensial for politikk.
Den kommende handlingsplanen mot rasisme, foreslått av et enstemmig storting og som skal iverksettes av den borgerlige regjeringen, er et eksempel på dette. I denne skal tiltak mot muslimfiendtlighet stå sentralt.
Dette viser at muslimfiendtlighet er i ferd med å forstås som en variant av rasisme.
- Slik overmannet de to pensjonistene 21-åringen. – Han løsnet to skudd mot meg
Ikke bare høyreekstremisme
En bredere politisk enighet om bekjempelse av muslimfiendtlighet fikk sin spede begynnelse etter 22. juli 2011.
Islamofobi og muslimfiendtlighet ble en del av den politiske samtalen og gradvis frakoblet integreringsspørsmål. Dermed kunne fenomenet i hvert fall delvis overskride politisk ståsted.
Muslimfiendtlighet ble forstått som en ideologi bestående av konspirasjonsteorier og rasisme produsert i et høyreekstremt univers. I etterkant av terroren i Bærum ser vi det samme.
En konsekvens er imidlertid at muslimfiendtlighet blir et fenomen man kun plasserer i det høyreekstreme universet og dermed hos en marginal del av befolkningen.
Når HL-senterets forskning viser at 27 prosent av befolkningen er enige i generaliserte påstander om muslimer som mer voldelige enn andre, som illojale mot den norske stat og med et ønske om å overta samfunnet, er muslimfiendtlighet et fenomen som ikke utelukkende hører hjemme innen høyreekstremismen.
Tallene viser en normalisering av forestillinger om muslimer som tidligere var forbeholdt det ekstreme.
Motstrategier i kulturen
Ekstremisme og terrorisme er viktige referanser når vi skal erkjenne sammenhenger mellom bestemte verdenssyn og villighet til bruk av vold.
Den muslimfiendtligheten vi finner i befolkningsundersøkelsen, er imidlertid som oftest ikke koblet sammen med en høyreekstrem ideologi.
Fra politisk hold bør man derfor spørre seg om hvor fruktbart det er å ha det ekstreme som referanse når man skal iverksette en bred handlingsplan mot muslimfiendtlighet.
Referanser til høyreekstremismen kan også hindre arbeid mot en mindre alvorlig, men langt mer utbredt form for fiendtlighet.
Å ha høyreekstrem terror som hovedreferanse kan gjøre oss blinde for, eller tilbøyelige til, å bagatellisere andre uttrykk for fiendtlighet, som for eksempel den utbredte oppfatningen av muslimer som ikke-norske og en trussel mot norskhet.
Det er interessant at populærkulturen i Norge, blant annet representert ved bøker som Tante Ulrikkes vei, musikk av Karpe med flere og TV-serier som ZombieLars, i langt sterkere grad enn politikken har gitt rasisme og muslimfiendtlighet et motsvar.
Det er i populærkulturen at man nærmest sømløst gjør mangfold til del av majoritetskulturen. Som del av den nye politiske viljen til å ta et oppgjør med muslimfiendtlighet kan det være en god idé å benytte seg av denne motkraften som allerede finnes i kulturen.
