Debatt

Siri Gedde-Dahl skriver: Prøvesteinen på åpenhet er de kontroversielle sakene

  • Siri Gedde-dahl
Prisvinner Kristoffer Egeberg i Dagbladet kan fortelle om en intens motstand fra norske myndigheter da han ville vite hva som hadde gått for seg da Forsvaret solgte ti militære fartøyer til en krigsherre i Nigeria. Her mottar han årets Skup-pris av Bernt Olufsen. I bakgrunnen ser vi BTs journalister Øyvind Lefdal Eidsvik og Hanne Louise Åkernes, som mottok diplom for saken om asylbarna. Også i denne saken motarbeidet myndighetene journalistenes sak.

Det er ingen tvil om at forvaltningen bruker store ressurser på mediehåndtering. Problemet er at de av og til også bruker mye ressurser på å hindre tilgang på informasjon.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I sitt debattinnlegg i Aftenposten 7. april spør styreleder Nils Petter Strømmen i Norsk kommunikasjonsforening om Pressens offentlighetsutvalg virkelig har rett når det peker på omfattende problemer med tilgang på dokumenter og utilgjengelige kilder på departements— og regjeringsnivå, slik nær 40 av årets metoderapporter til SKUP beskriver.

Siri Gedde-Dahl.jpg

Han peker på at medieforskere ved Universitetet i Oslo har påvist «en offentlig forvaltning som bruker store ressurser på mediehåndtering.Mediehenvendelser prioriteres gjerne foran andre viktige oppgaver, og tempoet er på journalistenes premisser».

Disse funn står ikke nødvendigvis i kontrast til at det kan være svært vanskelig å få ut dokumenter i de mest kontroversielle sakene, der maktapparatet bevisst ønsker å holde saken unna offentligheten eller der journalister er i ferd med å avdekke kritikkverdige forhold.

Hemmeligstemplet

Det er ingen tvil om at det tar tid å behandle flere hundre tusen innsynsbegjæringer i løpet av et år, og mange etater gjør dette i all hovedsak på en god måte.

Det er heller ingen tvil om at informasjonsfolk ofte letter tilgang til informasjon og at medier iblant har urealistiske forventninger til hvor fort en statsråd kan svare.

Men hvorfor hemmeligstemplet tidligere oljeminister Ola Borten Moe (Sp) i to år en offentlig korrespondanse om et EU-pålegg om å fjerne kravet til at utenlandske oljeselskaper som opererer i Nord-Norge må ha filial der?

For å unngå politisk debatt! Hans forvaltning skrev det selv i et tilsvar til Sivilombudsmannen.

Et ønske om å skjule?

Hvorfor unntar Forsvaret i fem måneder, med tre ulike begrunnelser, besøksloggen på Haakonsvern, før de – under sterkt press fra Dagbladets avsløringer – gir innsyn? Det er nærliggende å tro at de vil skjule at de selger marinefartøyer til paramilitære krigsherrer i Nigeria, for det var det loggen avdekket.

Og hvorfor tar det to måneder å utlevere Bergens Tidende i all hovedsak offentlige vedlegg i asylbarnsaken, mens saken brenner politisk?

Og hvorfor innkalles alle andre, og ikke Bergens Tidende – den drivende nyhetsjeger i saken, til pressebriefing i asylbarnsaken?

Prøvesteinen på åpenhet

Det er meningsløst å besvare dette med at forvaltningen er flink til å utlevere 200.000 andre dokumenter.

Prøvesteinen på åpenhet er de kontroversielle sakene.

Det er da politikere og byråkrater viser om de er villige til å misbruke sin makt for å hindre tilgang til informasjon.

Dessverre har vi sett at viljen til maktmisbruk er stor. Og hver gang informasjonsfolk lar seg bruke i dette spillet, bør det bekymre Nils Petter Strømmen.

Les også

  1. Vil bøtelegge myndighetene for trenering og hemmelighold

  2. Forsvarsministeren får kritikk for taushet om kontroversielt salg av krigsskip

  3. Aftenposten mener: Erna Solberg må stramme opp maktapparatet sitt

Les mer om

  1. Debatt
  2. Offentlig innsyn