Lowzow ble ikke frosset ut

Harald Stanghelle graver i Høyres «skyggelandskap» for å bevise at Wenche Lowzow ble frosset ut av partiet.

27.5. skrev Harald Stanghelle at Wenche Lowzow ikke ble renominert på Oslo Høyres liste i 1985, fordi hun er homofil: «Ingen var i tvil om grunnen: Det var ikke rom for en åpent homofil på en så sentral post».

I et innlegg 2.6. skrev vi at dette ikke er riktig, og at Lowzow ble utkonkurrert på vanlig måte.

I sitt svar til oss 4.6. går Stanghelle utenom vårt poeng.

Wenche Lowzow ble ikke frosset ut eller fjernet fra stortingslisten etter at hun sto fram som lesbisk i 1979, eller fordi hun engasjerte seg for homofiles rettigheter. Hun ble renominert i 1981, da hun utkonkurrerte Grethe Værnø med god margin og fikk plassen etter Kåre Willoch. Hva et partimedlem i politikkens «skyggelandskap» måtte ha sagt, endrer ikke dette, og siden Stanghelle trekker fram Kirsten Lyches uforstandige uttalelse i 1980, så fikk i alle fall hun et kontant svar fra Oslo Høyre.

Det er for lettvint av Stanghelle å spa fram ukloke eller fordomsfulle uttalelser i hva han kaller partiets «skyggelandskap» for å bevise at Wenche ble frosset ut av partiet. Men Stanghelle bekrefter vårt poeng: Disse uttalelsene er i årevis blitt brukt for å befeste myten om utfrysing og blåst opp for å få det til å se ut som de var representative for stemningen i Høyre. Det var de ikke.

Finn bedre kilder

I «skyggelandskapet» kan man se og høre det meste. Ikke bare om homofile, men også om innvandrere, jøder og muslimer. Det gjaldt den gangen, som nå. Men skal man beskrive et partis standpunkter og motiver, kan det være lurt å gå til bedre kilder. En av dem kunne vært daværende leder av Oslo Høyre og nominasjonskomiteen, Per Ditlev-Simonsen, eller medlemmer av komiteen, som kan bekrefte det vi skriver.

Også i praktisk politikk viste partiet hva det sto for. Parlamentarisk leder Jo Benkow argumenterte sterkt for, og støttet Wenche, i arbeidet for at antidiskrimineringsparagrafen i straffeloven skulle nevne seksuell orientering.

Ved nominasjonen i 1985 møtte Wenche utfordrere. Den ene var Astrid Nøklebye Heiberg, som hadde engasjert seg sterkt for å få fjernet homofili som psykiatrisk diagnose og arbeidet for lovregulering av homofile samliv. Den andre var Annelise Høegh, som var partiets fremste talsperson for likestilling av homofile og heterofile samliv.

Kritisk helhetsvurdering

Så kan man mene at det var andre som kunne veket plassen for Lowzow. Det måtte i så fall ha vært statsminister Kåre Willoch, industriminister Jan P. Syse, kulturminister Lars Roar Langslet, forsvarsminister Anders Sjaastad eller Per-Kristian Foss. Men det mente altså ikke nominasjonskomiteen, og det er slike valg en nominasjonskomité må gjøre, selv om det, som i dette tilfellet, kunne føre til brysom debatt. Komiteen mente kort og godt at vi i 1985 burde være kommet så langt at alle, uansett legning, kunne undergis den samme kritiske helhetsvurderingen.

Det er ikke vanskelig å forstå at Wenche selv kunne føle kulde i årene etter at hun sto fram. Dette er tross alt 35 år siden. Men kulde var det også andre som følte. Mange i Høyre, også blant dem som ikke alltid delte hennes politiske oppfatninger, slo ring om Wenche. Likevel opplevde de at hennes støttespillere utenfor partiet tilla dem motiver og holdninger de aldri hadde hatt.

Få med
deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter