Fattigfolk i Norge

  • Styremedlem
  • Kristian Andenæs
  • Foreningen Fattignorge
  • Forf>leder
  • <forf>georg Rønning<
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Befolkningsgrupper. I tre Signert-kommentarer i Aftenposten har Oxford-professoren Stein Ringen delt befolkningen inn i tre grupper; fattigfolk, middelstanden og rikfolk. Dette er litt besynderlig, ettersom han tilsynelatende mener at det ikke finnes fattigfolk i Norge. Vi skal nøye oss med å gripe fatt i tre åpenbare problemer i artikkelen om fattigfolk.

Brennmerking.

Ringen mener at det uten tvil er mange i Norge som har det dårligere enn de burde, men de bør ikke brennmerkes med det gamle skamordet «fattigfolk». Dette er det ulike meninger om. Ikke minst fattige selv foretrekker at en spade kalles en spade. Talende eksempler er Fattighuset i Oslo og foreningen Fattignorge, for tiden med hovedkvarter i Ålesund. Ved å gå denne typen begrepsbruk nærmere etter i sømmene, vil Ringen oppdage at det forholder seg på sammen måten med «fange» i forhold til det tilslørende begrepet «innsatt», «gal» i forhold til det kjølig kliniske begrepet «psykiatrisk pasient» osv.

Ved å bruke et absolutt fattigdomsbegrep og sammenlikne nordmenn med «lavinntekt» med fattige på Haiti og i Afrika, får Ringen på en enkel måte definert bort den norske fattigdommen. Samtidig er han i utakt med de fleste fattigdomsforskere, som mener at fattigdom er noe annet i dag enn det var i går.

Ringen ser bort fra sosial eksklusjon som en sentral del av det moderne fattigdomsbegrepet, og han ser bort fra det relative i begrepet. Barn som av økonomiske grunner er utelukket fra fritidsaktiviteter og andre aktiviteter sammen med andre barn, familier som ikke har økonomi til varme måltider og sunn mat er fattige i Norge i dag, selv om de utvilsomt er bedrestilte i forhold til fattige på Haiti. For de som er fattige i Norge, ligger det imidlertid ikke noen trøst i dette.

Fornedring.

«Til syvende og sist er det sosialhjelpen som tetter igjen sikkerhetsnettet». Ringens forsvar for den gammeldagse sosialhjelpen stiller ham ikke bare i kontrast til det han noe nedlatende karakteriserer som «eksperter som med teknokratiske argumenter og abstrakt teori har villet komme den til livs». Han stiller seg også fjernt fra de mange fattige som jevnlig blir fornedret av den tilfeldige og uverdige behandlingen de blir utsatt for når de er avhengig av et lavt prioritert og ressursfattig system som bygger på skjønn. Fornedrelsen og ulikebehandlingen er godt dokumentert, og er antakelig en større trussel mot god velferd enn et lavt stønadsnivå.

I en kommentar fra Ringen ville vi sette størst pris på en nærmere forklaring på hans, etter vår mening, merkelige forsvar for sosialhjelpen.