Vil du vite hvorfor norske sykehus er blitt sårbare? Følg pengene.
Den dypereliggende årsaken er økonomisk.
Kapasiteten i norske intensivenheter har stått på stedet hvil i ti år.
Hverken svineinfluensa, eldrebølgen, vitenskapelige publikasjoner eller offentlige utredninger har gitt oss tiltrengt kapasitetsøkning. Den siste tiden har vi fått innsyn i deler av forklaringen: Mangel på kvalifisert personell.
Men den dypereliggende årsaken er økonomisk. Det handler om hvordan helsetjenesten er finansiert.
Pasienten utløser en takst
Ramme- og stykkprisfinansiering er begreper som er like lite egnet til å skape avisoverskrifter som de er til å skape økt aktivitet i våre intensivenheter.
Rammefinansiering utgjør ca. 50 prosent av sykehusenes inntekter. De bestemmes av størrelsen og sammensetningen av befolkningen det enkelte helseforetak har ansvar for. Dette skal dekke utgiftene til fundamentale tjenester i ethvert sykehus, som for eksempel akuttmottak, fødetilbud, og intensivmedisin.
Fordelen er at slike nødvendige aktiviteter er sikret finansiering. Ulempen er at enhver aktivitetsøkning sliter med å finne plass innenfor budsjettrammen.
Stykkprisfinansiering tar utgangspunkt i pasientenes diagnoser. Undersøkelser og behandlinger utløser da en takst som er angitt som et visst antall «DRG-poeng».
Faren med poengsystem
DRG-poengene brukes som aktivitetsmål i sykehuset og er ment å svare til sykdommens eller inngrepets kompleksitet og kostnader. Hjertekirurgi utløser dermed flere DRG-poeng enn et hoftebrudd.
Men en pasient med hoftebrudd kan også utvikle alvorlige komplikasjoner, si en alvorlig lungebetennelse. Dersom pasienten må behandles med respirator i intensivavdelingen, blir dette fort kostbart. DRG-satsen for behandling av hoftebrudd er ikke i nærheten av å dekke utgiftene som nå påløper. Og fordi intensivbehandlingen må dekkes av rammebevilgningen, fordufter verdien av pasientens DRG-poeng.
Sykehusene har med andre ord et sterkt incentiv til å unngå at pasienter blir behandlet i intensivavdelinger. Hvis dette resulterer i at sykehuset beregner seg for liten kapasitet til å behandle komplikasjoner, vil det kunne gå på forsvarligheten løs.
Klarer intensivavdelingene en bølge til?
Vi er blitt sårbare
I Norge har vi 289 bemannede intensivsenger, eller 5,4 intensivsenger pr. 100.000 innbyggere. Dette er under halvparten av gjennomsnittet for OECD-landene. Enkelte sykehus har svært dårlig intensivkapasitet. Ahus har ti ordinære intensivsenger. De skal betjene 600.000 innbyggere.
Norske intensivenheter har jevnt over en beleggsprosent som er godt over det anbefalte. Resultatet er at planlagte større inngrep ofte må utsettes fordi intensivenheten er full.
Under pandemien har pasienter med alvorlig respirasjonssvikt fortrengt pasienter som skulle vært innlagt til planlagt behandling. Det har skjedd selv om antall kritisk syke covid-19-pasienter har vært en brøkdel av det andre land har hatt. Dette illustrerer hvor sårbare vi er blitt.
Det trengs incentiver for at sykehusene våre skal prioritere økt kapasitet og aktivitet i våre intensivenheter. Da kommer vi ikke utenom at finansieringsmodellen må gjennomgås.
