Debatt

Sakprosaforfatterne viser manglende solidaritet

  • Heidi Marie Kriznik
    Leder, Den norske Forfatterforening

Oppropet fra sakprosaforfatterne gir en urimelig fremstilling av økonomien til deres skjønnlitterære kolleger, mener debattanten. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Den måten sakprosaforfattere nå går ut på, er ikke genial hvis de vil ha oss med på laget og støtte deres sak.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 29. oktober fremstiller 40 sakprosaforfattere seg som systematisk dårligere behandlet enn sine skjønnlitterære kolleger. Det kan høres ut som dårlig skjult søskenmisunnelse, og jeg kunne latt det være med det, om det ikke hadde vært så urimelig hvordan de skjønnlitteræres forfatterøkonomi fremstilles.

Jeg kan skjønne og støtte behovet for utvidelse av innkjøpsordningen for sakprosa. Men hvis sakprosaforfattere vil ha min og de skjønnlitteræres støtte for å oppnå bedre betingelser, må de slutte å fremstille seg selv som så dårlig stilt og situasjonen som så god for de skjønnlitterære.


Burde ha faktasjekket

Ja, under innkjøpsordningen kjøpes det inn flere skjønnlitterære titler enn sakprosatitler. Og ja, det er økonomisk krevende både for den sakprosaskrivende og den skjønnlitterære forfatteren.

Men utredningen «Kunstens autonomi og kunstens økonomi» (Telemarksforskning 2015) viser at bare de faglitterære frilanserne kan sammenlignes med de skjønnlitterære, og de utgjør bare 15 prosent. Blant de øvrige 75 prosent finnes sakprosaforfattere ansatt ved høyskole og universitet som skriver fra eget fagfelt med fast lønn.

Misunnelsesverdig?

Utredningen viser en gjennomsnittlig kunstnerisk inntekt for skjønnlitterære forfattere på 218.000 kroner og en medianinntekt, altså der flest skjønnlitterære forfattere befinner seg, helt nede på 120.000 kroner. Misunnelsesverdig?

Anledningen for oppropet er selvfølgelig utredningen fra Høgskulen i Volda, der forskerne foreslår automatisk innkjøpsordning for sakprosa. Det kan de skjønnlitterære gjerne støtte, men ikke hvis de skjønnlitteræres betingelser fremstilles uredelig. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) burde ha faktasjekket, og de 40 burde ikke ty til det de i teksten innrømmer er et fiktivt eksempel.

Stryk i faktafremstilling

I litteraturutredningen offentliggjort for noen dager siden, vektlegger sakprosaforfattere stipend fra NFFO og Fritt Ord. NFFOs årsmelding viser at det ble delt ut 78,9 millioner kroner i stipend i 2019. Så når sakprosaforfatterne vil ha det til å bli kun syv stipender, gir jeg dem stryk i faktafremstilling.

Men det er kanskje statens stipend sakprosaforfatterne vil ha en større andel av, altså kunstnerstipendene. Og bare for å ha sagt det, at selv om de skjønnlitterære har flere kunstnerstipender, så har de skjønnlitterære forfatterne ikke en rik onkel i samme hus som heter Fritt Ord.

I 2019 delte Fritt Ord ut 100 millioner kroner. Alt gikk neppe til sakprosa, men de skjønnlitterære gikk pengene i alle fall ikke til.

Manglende solidaritet

Ja, innkjøpsordningen er genial for forfattere og lesere. Men den måten sakprosaforfattere nå går ut på, er ikke genial hvis de vil ha oss med på laget og støtte deres sak.

Det de gjør nå, er å tråkke på den blakke søsteren sin for selv å komme frem i lyset. Det er ikke mye til solidaritet. Når det er sagt, så støtter vi ønsket om en utvidet innkjøpsordning for sakprosa.

  1. Les også

    Nytt forslag skaper debatt i bokbransjen: – En forferdelig konkurransevridning

  2. Les også

    Forfattere trenger ikke kutt fra Kulturrådet i et kriseår. Vi trenger penger. | 10 forfattere

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Innkjøpsordning
  2. Sakprosa
  3. Bøker