Debatt

En stor takk til verdens ortodokse muslimer

  • Tommy Sørbø
    Tommy Sørbø
    Satiriker
Lite sto på spill for satirikerne. Men så kom dere på banen, skriver Tommy Sørbø til verdens ortodokse muslimer.

Det er i grunnen bare én ting som er litt dumt med det dere gjør.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg vil på denne måten få benytte anledning til å takke alle de ortodokse muslimene verden over for deres engasjement mot opplysningstidens ideer og deres krav om at også Vesten må vende tilbake til middelalderens verdier og normer.

Jeg tror ikke dere forstår hvor viktig dere er for oss som steller med satire. Det er nemlig først nå det virkelig har gått opp for oss hvor lite vi hadde å være stolt av før dere kom på banen, den gangen vi ikke fikk gjort stort annet enn å sprenge åpne dører.

På 1990-tallet jobbet jeg i radioens Hallo i uken og senere for TV-programmet Egentlig. Den ene dagen fant vi utspekulerte måter å ta maktmenneskene på, neste dag sto maktmenneskene frem i mediene og skrøt av hvor stolte de var over å bli tatt, og dagen etter fikk vi priser og kjendisstatus fordi vi våget å utfordre Makta.

I ren fortvilelse var det til og med noen av oss som satte fyr på Bibelen i beste sendetid på TV, uten at det hjalp.

I ren fortvilelse var det til og med noen av oss som satte fyr på Bibelen i beste sendetid på TV, uten at det hjalp.

Vi likte bare ikke å innrømme det hverken overfor oss selv eller andre. Derfor gjorde vi som Don Quijote; vi fant opp våre fiender, slik at vi kunne fremstå som tøffe i trynet.

I norsk film, teater, romankunst, revy og underholdning på 1990-tallet og til langt ut på 2000-tallet ble Faderen, Læreren, Naboen, Presten og Byråkraten gjenreist som autoriteter tiår etter deres fall.

Vi køddet med kirken, som svarte med å hyre oss til seminarer om hvordan kirken kunne bli mer folkelig og mindre selvhøytidelig.

Vi parodierte populære programledere på TV og endte med å bli enda mer populære programledere på TV. Vi var ironiske overfor reklamebransjen, som svarte med å tilby oss jobb med å lage selvironisk reklame.

Hallo i uken profilerte seg selv som det nest morsomste radioprogrammet på P2. Her fra sesongstarten i 2003.

Som Don Quijote kjempet vi en heroisk kamp mot noe som bare eksisterte i vår egen fantasi. Men Don Quijote ble nå i hvert fall velsignet med juling av sine fiender, vindmøllene, mens vi bare fikk applaus, berømmelse, utmerkelser, priser og stadig høyere honorarer som takk.

Lite eller ingenting sto på spill, og humoren nærmet seg et seremoniell. Ja, enda verre, den ble sunn.

Lite eller ingenting sto på spill, og humoren nærmet seg et seremoniell. Ja, enda verre, den ble sunn. Leger, terapeuter og næringslivstopper var enige om at latter stimulerte immunapparatet og bidro til bedre folkehelse og sterkere økonomi, mens lærere, prester og byråkrater gikk på latterkurs for å bygge ned sin autoritet. Kort sagt: Å drive med satire ble like farlig som å utsette seg for trekk.

Men det var før dere kom på banen og hjalp oss ut av denne grenseløse, relativistiske og postmoderne tilstanden. «Nøyaktig der går grensene!» sier dere og hjelper oss med å vite hva som skal til for at vi skal bli grensesprengende igjen.

Det er i grunnen bare én ting som er litt dumt med det dere gjør. For å utfordre de nye grensene dere setter, har vi satirikere nå plutselig fått et akutt behov for noe vi ikke har fått trening i på år og dag, en egenskap jeg er stygt redd for at mange av oss mangler.

Hva jeg tenker på?

Mot.

Teksten er først publisert på Sørbøs Facebook-side.

Les også

  1. Aftenposten mener: Erdogan bruker islam i sitt spill

  2. Charlie Hebdo med Erdogan-karikatur på forsiden

Les mer om

  1. Religion
  2. Ytringsfrihet
  3. Humor