Debatt

Vi trenger ikke velge mellom likegyldighet eller tvang

  • Arnhild Lauveng
    Arnhild Lauveng
    Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse, visepresident i Norsk psykologforening
Vi må bruke tid på å bygge relasjoner, skriver Arnhild Lauveng.

Det finnes gode alternativer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

NRK Brennpunkt-dokumentaren Mysteriet søsteren min forteller historien til Anne Wold, en dyktig ung kvinne uten spesielle problemer. Etter et studieopphold i utlandet begynte hun å isolere seg stadig mer. I begynnelsen hadde hun noe kontakt med helsevesen og lege, men de siste årene av livet sitt isolerte hun seg helt. Hun lå død i tre uker inne i leiligheten sin før hun ble funnet.

Wolds historie er tragisk, men ikke enestående. Vi har hørt lignende historier før, om mennesker som åpenbart har hatt store og sammensatte problemer. Problemer det ikke alltid er så lett å sette en diagnose på, og som det heller ikke er så lett å gjøre noe med. Blant annet fordi folk selv ikke ønsker hjelp, og fordi de avviser kontakt.

«Velger det jo selv»

Ofte ender man i slike saker opp med valget mellom «pest eller kolera». I denne sammenhengen forstått som valget mellom tvang eller likegyldighet. Man gjør kanskje en vurdering av om det er grunnlag for å benytte tiltak under tvunget psykisk helsevern.

Hvis det er det, kan det være en løsning en stund, men vanligvis ikke så lenge.

Hvis det ikke er grunnlag for tvang, eller når grunnlaget ikke er til stede lenger, ender man ofte opp med likegyldighet: «Hun velger det jo selv.» Og: «Det er lov til å forkomme i Norge.»

Og det er det selvfølgelig, hvis man absolutt vil det. Men min erfaring er at det sjelden er et sterkt ønske om å gå til grunne som fører folk ut i håpløse situasjoner. Vanligvis er det den opplevde mangelen på alternativer. Redsel. Fortvilelse. Opplevelsen av at det ikke er noen man kan stole på, og at problemene er overveldende, uløselige og evige.

Arnhild Lauveng, Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse, visepresident i Norsk psykologforening

Tvang kan være nødvendig

Av og til kan kortvarige tvangstiltak være nødvendig for å bryte fastlåste situasjoner. Men bare hvis de utføres med respekt og kunnskap, og bare hvis de følges opp med frivillige tiltak, basert på forståelse for denne personens ønsker og behov. Andre ganger er tvang lite hensiktsmessig.

Det som trengs, er trygge, langvarige relasjoner. Mennesker med god nok kompetanse, både faglig og relasjonelt, må forstå situasjonen, sette i gang egnede tiltak, jobbe helhetlig og ikke minst bygge en langvarig og trygg relasjon til den det gjelder. Dette er mulig. Det er blitt gjort utallige ganger, i en rekke kommuner rundt i landet, og det gjøres fortsatt. Hver eneste dag.

Les også

– Vi har en del pasienter som har opplevd store traumer. Du greier ikke å skape trygge rammer i løpet av en time på en poliklinikk, og så skal pasienten hjem igjen.

Systematisk innsats over tid

Men for å få til dette, må noen rammer være på plass. Kommunene må ha nok fagpersoner med god nok kompetanse, nært de personene som har de største utfordringene. Fra i år er det lovpålagt for alle kommuner å ha ansatt psykolog. Det er et viktig skritt på veien, men ikke nok.

For å jobbe med pasienter med store og sammensatte problemer kreves det også spesiell kompetanse på, og interesse for, nettopp denne gruppens utfordringer.

Og det kreves systematisk og koordinert innsats over tid. Alle mennesker som har behov for varige og sammensatte tjenester, har rett på en individuell plan og/eller en koordinator i kommunen.

Planen skal utformes i samarbeid med den det gjelder, og ta utgangspunkt i denne personens ønsker og behov.

Stor mangel på hjelp

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse gjennomførte i høst en uformell undersøkelse hvor vi spurte pasienter og pårørende om deres erfaringer med individuell plan (IP). 200 personer svarte, alle var i målgruppen for IP eller pårørende til en som var det.

Av de 200 informantene hadde bare 13 prosent en oppdatert og fungerende plan. 39 prosent var aldri blitt spurt om de ønsket en IP.

35 prosent har fått laget en IP en gang, men opplever at planen ikke blir fulgt opp, evaluert eller brukt i praksis.

Gjennomgående forteller de 200 informantene om tjenester som er fragmenterte, om stor utskiftning av hjelpere, om dårlig koordinering, lite informasjon og stor mangel på nødvendig hjelp.

Faller utenfor

Så vanskelig er det å få hjelp, selv for dem som aktivt ber om det. Da er det ikke overraskende at de som ikke klarer å be om hjelp, og som trenger mer støtte og tilpasning for å ta den imot, faller utenfor.

Det er ikke fordi det ikke er mulig å hjelpe disse personene. Det er det som regel, hvis vi bruker tid på å bygge relasjoner. I de aller fleste tilfellene er det heller ikke fordi lovgivningen står i veien.

Når vi svikter i å hjelpe dem som strever så mye, handler det som regel om manglende systemer og organisering, om uklar ansvarsfordeling, for lite ressurser til kommunene og mangler i lokal kompetanse. Det er trist, men samtidig ting det er fullt mulig å gjøre noe med.

Vi trenger ikke velge mellom likegyldighet eller tvang. Det finnes gode faglige alternativer, som handler om tilgjengelighet, tid, relasjoner og systematisk samarbeid.

Les også

  1. Klinikksjef: – Urealistisk å forby bruk av belteseng på psykiatriske sykehus

  2. Vi frykter dårligere behandling og mer tvang | Bjørke-Bertheussen, Hustoft og Weibell

  3. For syke for fengsel, for farlige til å gå fri. Nå er 215 dømt til tvungent psykisk helsevern.

Les mer om

  1. Psykisk helsevern
  2. Psykiatri
  3. Tvangsbehandling