Den flertydige Hamsun

Det finnes ikke solid empirisk grunnlag for å påstå at Knut Hamsun var antisemitt.

Hamsun-forskning.

Jørgen Haugan sier i sin kronikk i Aftenposten 18. september at «Hamsuns antisemittisme er forlengst dokumentert». Men er den virkelig det? Handler alle studier som ikke konkluderer med at Knut Hamsun er antisemitt egentlig om «bortforklaringer», «apologier» og «dekkoperasjoner»? Jeg tror ikke det.

Diskutable konklusjoner.

At Hamsun-forskningen har hatt en fløy med ideologikritikere og en med apologeter, er en kjent sak og kanskje ikke så interessant lenger. Men det bør ikke få stå uimotsagt at Haugan kaller Allen Simpsons artikkel «Knut Hamsun’s Anti-Semitism» fra 1977 «en fremragende artikkel som overbevisende dokumenterer antisemittisme både i Hamsuns bøker og i hans offentlige uttalelser». Simpson skrev en iøynefallende artikkel med bredt empirisk grunnlag, men hans konklusjoner er høyst diskutable. Det er først og fremst i omtalen av Hamsuns romaner Simpson feiler.

Papst i Landstrykere, en dynamisk karakter, i stand til både å snyte og hjelpe sine kunder, blir i Simpsons studie en stereotyp person og symbol for en verden av forbyttede verdier. Fru Ruben i Siste Kapitel, en hovedsakelig negativt skildret overvektig frue på sanatorieopphold, beskrives av Simpson som «Hamsun’s most offensive anti-Semitic fictional creation». Dette tør han konkludere med, selv om ordet «jøde» ikke nevnes en eneste gang i romanen. Rett nok kan navnet Ruben antyde en jødisk familiebakgrunn, men slik Dietz Bering har vist i studien Der Name als Stigma, kan man ikke ut fra navnet alene slutte at en person er jøde.

Vanskelig å kartlegge.

Simpsons (og Haugans) spørsmål er om Hamsun var antisemitt og om han hadde antisemittiske intensjoner med sin diktning. Dette er vanskelig å kartlegge, all den tid Hamsun sjelden uttalte seg i detalj om intensjonene bak sine verker. For å identifisere antisemittiske ytringer i en fortidig kontekst, bør man heller ikke vende seg bare til tekstens forfatter, men også til dens mottagere. Deres forventningshorisont og eksplisitte eller implisitte viten vil være avgjørende for lesningen.

Antisemittiske fordommer.

I 30-årenes Tyskland ville mange av Hamsuns lesere kunne identifisere fru Ruben som jøde. Dette var mulig fordi de hadde en skolering i de antisemittiske fordommer som var kjent i samtiden og derfor kunne lese slike inn i beskrivelsen av fru Ruben. Det er den samme mekanisme som ligger bak Simpsons slutninger, men dette blir aldri eksplisitt i analysen, og det er et stort problem for dens troverdighet.

Samtidig er det klart at Hamsun i flere av sine brev og artikler hadde en langt skarpere tone mot jøder enn i romanene. Det finnes en kladd til et brev Hamsun (kanskje) sendte til Georg Brandes i 1916, der han skriver: «De burde ialfald nu som Olding prøve at styre Deres løse Mund. Den har verken gjort Deres Race eller Deres personlige Karakter Ære.» At Hamsun med ordet «Race» henviser til at Brandes var jøde, er høyst sannsynlig. Og i sin kjente tekst fra april 1940, «Et ord til os ved krigsutbruddet», kritiserer Hamsun stortingspresident Johan Hambro, som hadde jødisk familiebakgrunn, for hans «mangel på norsk sjel».

Entydig negativ.

I publisistiske arbeider er Hamsun nokså entydig negativ til det jødiske folk, og han støtter Tysklands rett til å beskytte seg mot denne «fremmede rase». Men hans litterære verker lar seg ikke like enkelt klassifisere, her finnes det en langt større grad av uforutsigbarhet i omtalen av jøder. Når Haugan i sin Hamsun-biografi påstår at «Hamsun er klart og utvetydig antisemitt, helt på linje med Fritt Folk», finner jeg det empiriske grunnlaget ikke solid nok for en slik påstand.

Jeg mener, som Ingar Sletten Kolloen, at Hamsun var flertydig i sitt syn på jøder. Hvis det i Haugans øyne er en apologi eller en bortforklaring, så gjerne for meg. Men det hadde jo vært spennende hvis det kunne komme noen nye momenter inn i debatten, og ikke bare ta kampen mellom «ideologikritikere» og «apologeter» en runde til.