Jeg har sluttet å tro på dine løfter om handling, Støre!
Arbeiderpartiets oljepolitikk er en skam for landets rykte i det internasjonale klimasamarbeidet.
Jeg ser frem til et regjeringsskifte og kunne gjerne stemt Arbeiderpartiet på grunn av fellesskapsløsningene, solidariteten, fordelingspolitikken og det sosialdemokratiske verdigrunnlaget. Og det er flott at Ap-leder Jonas Gahr Støre krever handling etter at FNs klimarapport kom mandag. Alt dette klinger godt.
Og du, Jonas, er attpåtil en likandes kar og en dyktig politiker. Men jeg stemmer ikke på deg, og jeg har sluttet å tro på løftene om handling.
Det er ikke plass til flere petroleumsreserver
Det er én hovedgrunn: Oljepolitikken. Vi må slutte å lete etter olje og gass. Vi må slutte å dele ut letelisenser i rekordfart. Vi må slutte å planlegge for å hente opp mer petroleum enn det vi allerede har – 15, 20 og 30 år og lenger frem i tid.
Det er ikke plass til flere petroleumsreserver. En betydelig del av det som allerede er funnet, må bli i bakken dersom vi skal nå klimamålene.
AUF og de fleste andre ungdomspartiene har skjønt det, de andre partiene på venstresiden har skjønt det, det samme har IEA, EU, FN og forskerne med klimapanelet i spissen.
Vi har nytt godt av oljeinntektene i over 50 år. Vi har 12.000 milliarder kroner på bok, vi tjener mer på rentene av Oljefondet enn fra inntektene på sokkelen, og vi har reserver til å produsere frem til 2070. Men for Arbeiderpartiet er dette ikke nok.
Skjønner du ikke hvorfor ungdommene brøler?
Verden trenger norsk olje og gass i fremtiden, sier dere. Hvis det er noen som skal produsere den siste oljen, er det Norge. Fordi den er den reneste. Ja, den er så ren at Russland, Saudi-Arabia, Iran, Venezuela, Nigeria og alle de andre selvfølgelig må stille bakerst i køen. Derfor må vi «utvikle og ikke avvikle».
Hører du ikke, gode Jonas, hvor hult dette klinger, skjønner du ikke hvorfor ungdommen brøler mot deg? At et av verdens aller rikeste land gjør alt det kan for å forlenge petroleumsalderen.
Hvem vil reise til klimatoppmøtet i Glasgow til høsten med et slikt budskap i kofferten? Hvor er ledertrøyen i den internasjonale klimapolitikken? Og hvem skal kunne snu seg hurtig i energipolitikken hvis ikke søkkrike Norge skal klare det?
For feige til å ta de tøffe avgjørelsene
Jeg tror mange i Arbeiderpartiet innerst inne nok mener vi bør slutte å lete etter mer olje. Men jeg tror dere er for feige til å ta de tøffe avgjørelsene, avgjørelser som kanskje ikke er populære blant trofaste velgere.
Dere håper at markedet ved hjelp av EU og kvoteregulering, økte CO2 -avgifter og et marked som etter hvert vender seg mot sol og vind og bort fra petroleum, selv ordner denne biffen.
Slik slipper dere unna de upopulære tiltakene. Da er det lettere å dure på som før, krysse fingrene for at markedskreftene raskest mulig faser ut petroleum og i mellomtiden argumentere for velferdsstat og arbeidsplasser.
Av slikt blir det nye utbygginger i Barentshavet, og slik blir nye letelisenser tildelt år for år. Og av slikt blir det et varmere klima.
Stimulerer til fortsatt oljeproduksjon
Aker BP har nettopp fullført boringen av brønnen Stangnestind i en av de mest omstridte lisensene i Barentshavet Sørøst, tildelt i 23. konsesjonsrunde, runden som var grunnlaget for klimasøksmålet som ble behandlet i høyesterett i fjor høst.
En slik brønn, med stor risiko for ikke å gjøre funn, koster mer enn 200 millioner kroner. Av disse betaler staten og skattebetalerne 78 prosent. Kan det sies klarere – fortsett å lete!
Og ikke nok med det: Mens et stort selskap som Aker BP har inntekter nok til å betale sin knappe del av letekostnadene, vil et lite selskap uten inntekter få de samme 78 prosentene av letekostnadene umiddelbart utbetalt av staten uten forpliktelse til å betale tilbake hvis inntektene i fremtiden uteblir.
Burde vært utgått på dato
Dette er leterefusjonsordningen, en ordning som Arbeiderpartiet helhjertet støtter, som Norge er alene om og som forlengst burde vært utgått på dato.
Det minste man kunne be om, er at aksjonærene og ikke skattyterne tar risikoen for en politikk som ikke bare er svært risikabel økonomisk, men som også stimulerer til fortsatt oljeproduksjon langt frem i tid.
Arbeiderpartiet kunne vært et ledende miljøparti, men ble det ikke
Et enda mer grotesk eksempel er pandemi-skattepakken som ble vedtatt i Stortinget i april i fjor. Her sikret Arbeiderpartiet flertall for et enda større tilskudd til næringen enn regjeringspartiene.
Resultat: Utbygging av Wisting, et felt lang nord i Barentshavet som vil produsere i flere tiår og med et så marginalt økonomisk grunnlag at ingen selskaper selv ville tatt risikoen.
Med en fersk og alarmerende rapport fra FNs klimapanel, fortsatt global oppvarming og stadig flere ekstremværhendelser som bakteppe, hvor lenge kan vi holde på slik?
Vår tids farligste eksperiment
Vi produserer daglig to millioner fat med olje, gass og kondensat fordelt på 90 olje- og gassfelt på norsk sokkel. Olje- og gassressursene vi alt har funnet, vil produsere iallfall til 2070 og sannsynligvis lenger.
Dette sammen med fremtidig produksjon fra letelisenser som årlig legges ut, vil bidra til et varmere og villere klima.
Dette er Arbeiderpartiets politikk. Fine ord om karbonfangst- og lagring, havvind, grønn skipsfart, sirkulærøkonomi og elektrifisering av bilparken er lettere å snakke om, mens elefanten i rommet, fortsatt leting etter olje og oljeproduksjon langt frem i tid, lar dere være i fred.
Arbeiderpartiet kunne vært et ledende miljøparti, men ble det ikke. Verre er det at politikken til det største partiet i vår neste regjering er en skam for landets rykte i det internasjonale klimasamarbeidet. Og det er ikke bare dårlig etikk, det er sannsynligvis også dårlig butikk. Men aller viktigst – det er et sørgelig bidrag til vårt tids farligste eksperiment.
Innleggsforfatteren er professor i geologi ved Universitetet i Bergen, men skriver her som privatperson. Han har forsket på oljeleting i 35 år, men har tidligere gått offentlig ut og sagt at han ikke lenger vil forske på noe som ikke er bærekraftig.
