Debatt

Kort sagt, torsdag 3. desember

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Muhammed-karikaturer. Bevaring av Hylla i Oslo. Sykehjemsdød. Serveringsbransjens støttebehov. Ungdomsskole for Skøyen-barna. Krigshistorie. Konfliktrådet. Her er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Karikaturforbud virker mot sin hensikt

Forestillingen om at Mohammed-karikaturtegninger fremmer islamofobi, mangler bredde. De er krenkende, men om en muslim bruker krenkelseslogikken i ønske om et forbud, er det som å spille russisk rulett med et fullt ladet magasin: Koranen krenker andres helligheter.

Karikaturtegningene uttrykker skepsis eller forakt mot Profetens karakter. Disse har ikke oppstått i et vakuum. Når han karikeres som en terrorist, pedofil eller sinnssyk, er det nemlig islamsk kildemateriale som støtter en slik forestilling. Hos begge trosretninger finnes en rekke sadistiske og seksuelle beskrivelser. En som særlig skilte seg ut i beretningen om disse, er en mann ved navn Anas bin Malik. Hans torturhistorier var ment å fungere som rettskilder til å rettferdiggjøre ugjerningene til politiske ledere i ettertid.

Dette må ses i sammenheng med fenomener som innvandringsbølgen og terrorangrep i Europa, samt koranvers som ved første inntrykk befaler drap på vantro. Å frykte dette er ikke fobi. Videre er det en tendens hos noen muslimer til å oppføre seg fiendtlig overfor demokratiet, fordi det er menneskeskapt. Her tar de ikke høyde for at også sharialov er menneskeskapt.

Et forbud mot karikaturtegninger virker mot sin hensikt; det kan danne incentiver til økt høyreradikalisering. Vi må lære å takle forutsetningene for karikaturtegninger. Dermed vil de av natur opphøre å eksistere. Karikaturtegnere må få slutte med dette av eget initiativ. På grunn av politiske lederes forbud mot litteratur og korrumpering av historiemateriale, er det lite om Mohammeds ortodokse lære som har overlevd til i dag.

Det trengs en reform i den teologiske og historiske dimensjonen. Vi må studere og filtrere egne tekster ved hjelp av en rekke akademiske disipliner. Terskelen for hets er lav når man fremmer dette, noe jeg selv har opplevd ved å ha blitt beskyldt for ekstremisme. Ekstremisme er dog et relativt begrep. Det uttrykker kun meningers utbredelse hos en populasjon. Endelig må en huske på at det er når meninger strider med majoritetens, at en kan snakke om reform.

Basal Kadem, leder, Rafida Norge

Bevar Hylla som et bebodd kulturhistorisk miljø

«Arbeiderklassehistorie på Vålerenga må vike om Bane Nor får det som de vil», skriver Aftenposten 30. november. Som to av initiativtagerne til et opprop som vil stanse Bane Nors foreliggende reguleringsplan, reagerer vi på at artikkelen ikke nevner at Bane Nor ikke har utredet det et enstemmig bydelsutvalg i Gamle Oslo har bedt om: Bygge lokk over sporene i Brynsbakken.

Den største bekymringen lokalt er støyen fra Norges mest trafikkerte jernbane og E6. Utbygging av Brynsbakken vil medføre økt støy. Oslo bystyre behandlet nylig en støysak på Storo, og vedtok « ... at man i større grad vektlegger avbøtende tiltak skal skje ved støykilden». Ved å legge lokk over sporene, kan vi oppå dette bevare Hylla samlet som et bebodd og levende kulturhistorisk miljø.

Vi har etablert facebookgruppen «Vi har støy nok – bygg lokk» for å samle lokal støtte til et omforent dokument som skal sendes inn før saken skal behandles politisk. Vi har også en nettside med utfyllende informasjon.

Mirjam Abrahamsen, beboer på Hylla og Ørn Terje Foss, Kværnerbyen


Misvisende sammenligning om sykehjemsdød

Nå har vi høyere andel sykehjemsdødsfall enn i Sverige, forteller Aftenposten med krigstyper.

En meningsløs sammenligning. Sverige har totalt hatt nesten 7000 dødsfall, av disse har nesten 3000 skjedd på sykehjem. I Norge har vi ennå ikke nådd 350 døde totalt, noe over halvparten har dødd på sykehjem.

Dersom dette er en slag konkurranse, hvor «vinneren» er det landet hvor færrest dør på sykehjem sammenlignet med dødstallene utenfor sykehjem, så kan dette forholdstallet raskt endre seg i norsk favør. Norge kan vinne ved at færre dør på sykehjem. Men vi vinner også dersom vi får en større økning i antall dødsfall utenfor sykehjem.

Her er det derfor meningsløst å sammenligne forholdstall.

Odd E. Rambøl, siviløkonom og sosiolog


Kunnskapsløst fra Finansdepartementet

Magnus Thue, statssekretær i Finansdepartementet (H), beroliger utelivet i Oslo med følgende sitat i en kommentar i Aftenposten 28. november: «at staten ikke vil slå levedyktige bedrifter med betalingsproblemer som følge av virusutbruddet konkurs».

Dette handler ikke utelukkende om arbeidsgiveravgift, og vitner om hvor liten forståelse både Finans -og Næringsdepartement har for kultur- og restaurantnæringens situasjon.

Vår kommentar om arbeidsgiveravgift var et bilde på regjeringens lite treffende tiltakspakker. Arbeidsgiveravgiften sukrer bare toppen for en allerede kriserammet bransje. En bransje som er nedstengt av myndighetene, uten mulighet for nok inntekt, og som nok en gang sitter igjen med brorparten av regningen.

Det som rammede næringer trenger, er bransjespesifikk forutsigbarhet. Det vil si:

1. Dekning av alle faste kostnader – ikke bare utvalgte.

2. Kompensasjon for tapt omsetning, slik at man faktisk kan betale kreditorene for varelageret vi nå må kaste.

3. Og når vi har mulighet til å gjenåpne: Bedre lønnskompensasjon for å få flest mulig raskt tilbake i arbeid. Rent samfunnsøkonomisk en mye lavere kostnad enn langtidsproblemene vi risikerer ved å snu ryggen til.

Heldigvis får vi lov til å utsette de statlige innbetalingene. Og nå som høysesongen er avlyst, kan vi jo bare spare litt penger til neste forfall? Hvis Finansdepartementet virkelig tror at noen få utvalgte, uunngåelige kostnader er nok til å redde denne næringen, så tar vi gjerne imot tips til hvordan vi skal betale alle de andre forfalte regningene våre. Gårdeierne går uansett nok en lys tid i møte. For bransjen vår er det lenge til finansministeren og næringsministeren åpner det skrinne sjekkheftet i januar.

Dan-Michael Danino, daglig leder, Parkteatret Bar & Scene


Flau kriseløsning for Skøyen-barna

Det handler om ungdomsskoleårene til 12.000 barn som står i fare for å bli ofre for manglende politisk vilje og ansvar. Å bygge nye brakker på en allerede full Ris ungdomsskole er ikke en akseptabel løsning. Særlig når det finnes bygg i elevenes nærmiljø som kan gjenbrukes til skolelokaler.

Den nye ungdomsskolen på Hoff/Skøyen er forsinket med syv år. Utdanningsetaten informerer om at Skøyen-barna må vente til 2028. Elevene mangler skoleplass til høsten. Den planlagte midlertidige brakkeskolen i skolegården på Ris er en flau kriseløsning. Det er viljen det står på. Det finnes alternativer som lar seg gjennomføre, hvis man kan la reguleringer og vedtak gå litt fortere. Det virker som om byråd Inga Marte Thorkildsen og utdanningsdirektør Marte Gerhardsen ikke har særlig lyst til å endre på brakkeløsningen. De sier det er for kort tid igjen, selv om de har satt seg selv i den klemma.

Skøyen-barna får også en utsatt og farlig skolevei, og man ødelegger læringsmiljøet på grunn av sprengt kapasitet. Barna må gå 40 minutter når de skal ha kroppsøving i et eksternt lokale. Vi appellerer til å stemme for et alternativt forslag om å benytte eksisterende bygg i Hovfaret 13, i stedet for å bygge nytt som skal rives om få år. Vi bør sørge for at de fremtidige generasjoner får trygg læring og tenker gjenbruk, miljø og å stå opp mot lettvint bruk- og kastmentalitet. Hvis Utdanningsetaten gidder.

Ella Anne Utigard, brakkekontakt, FAU Ris skole


Michelet og hjemmefronten

I Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? hevdes det at hjemmefronten, med blant andre Gunnar Sønsteby, fikk god kjennskap til den planlagte jødedeportasjonen tre måneder før den inntraff. Denne påstanden kan det stilles spørsmål ved.

Én av grunnene er den følgende: Politigeneral Karl Marthinsen var sjef for det nazifiserte statspolitiet og fra 1943 også sjef for det norske sikkerhetspolitiet. En av hans sønner tjenestegjorde i Waffen-SS på østfronten. Selv samarbeidet han tett med Gestapo og SD, «Sicherheitsdienst». Som statspolitiets sjef hadde han det øverste ansvar for organiseringen og gjennomføringen av jødedeportasjonen. I notat datert 17. november 1942 skrev han om aksjonen: «Det var altfor knapp tid til forarbeid av en så omfattende aksjon. Jeg burde ha hatt like mange uker som jeg nå hadde døgn til disposisjon.» Med andre ord må han ha blitt informert om deportasjonen kort tid i forveien.

Er det da sannsynlig at hjemmefronten har hatt grundig kjennskap til den planlagte aksjonen i nærmere tre måneder? Dersom Nazi-Tyskland sommeren 1942 besluttet at de norske jødene skulle deporteres, hvorfor da vente tre måneder med å iverksette aksjonen samt vente med å involvere politigeneralen?
Mest trolig ble beslutningen om arrestasjonene av de norske jødene 26. oktober 1942 tatt like før Karl Marthinsen fikk ordre om å utføre dem.

Bjørn Petter Benterud, Oslo


Jo, slik har det dessverre også foregått

I kortfilmen 63 dager etter møter en voldsutsatt kvinne sin gjerningsmann. Christine Wilberg, direktør i Konfliktrådet, skriver at «slik foregår det ikke» (Aftenposten 25. november).

Filmen er basert på en sann historie. Hendelsen vi beskriver, er et resultat av langvarig research, dokumenterte omstendigheter og samtaler med fagfolk, advokater og kvinnen som opplevde dette. Historien strekker seg over 16 år, der fornærmede til slutt vant over den norske stat i Høyesterett for brudd på menneskerettighetene. Dette fordi forskjellige instanser, blant andre politiet og Kriminalomsorgen, ikke evnet å balansere fornærmedes og gjerningspersonens rettigheter på forsvarlig vis.

Wilberg skriver at «et tilrettelagt møte vil aldri skje på lovbryters premisser». Vi anerkjenner Konfliktrådets retningslinjer, men har laget filmen basert på en sak der disse linjene ikke kan ha blitt forstått. Vi skildrer følelsen av avmakt som oppsto, da kvinnen ble presset til noe som var skadelig for henne.

Wanja J. Sæther, leder for krisesentret i Salten, kan med 30 år i faget utdype problematikken. Sæther understreker at Konfliktrådet gjør en viktig jobb med stor verdi i en del andre saker. Men gjenopprettende prosesser passer dårlig når den ene parten er særlig sårbar og det er en ubalanse i maktforholdet.

Fornærmede forteller henne om en nonverbal kommunikasjon mellom partene, basert på erfaringer og voldsdynamikk, som de opplever meglere i Konfliktrådet ikke oppfatter. Frykten for voldsutøveren gjør at de sier seg enig i det hen foreslår, selv om det strider mot deres ønske. Noen opplever at meglerne ikke har innsikt i voldsmekanismer- og dynamikk. Sæther mener at de som skal følge opp familievoldssaker, må ha sterk kjennskap til feltets fenomenkunnskap.

Målet er felles: å ivareta begge parters rettigheter. Hvis vi erkjenner at jo, slik har det dessverre også foregått, så kan vi hindre at det foregår slik i fremtiden.

Wanja J. Sæther, fagkonsulent, Ellen Birgitte Winther, regissør, og Marie Blokhus, regissør, kortfilmen 63 dager etter.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Muhammed-karikaturer
  3. Sykehjem
  4. Utelivsbransjen
  5. Skole og utdanning

Kort sagt

  1. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, lørdag 23. januar

  2. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, fredag 22. januar

  3. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, torsdag 21. januar

  4. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, onsdag 20. januar

  5. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, tirsdag 19. januar

  6. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, mandag 18. januar