Fra feilslag til seier i Tetoffensiven | Stein Tønnesson

Ingen krig siden 1945 har hatt så mange falne som Vietnamkrigen. Tetoffensiven var et vendepunkt. Den tok fra USA troen på å vinne. Resten handlet om å finne veien ut

Den årlige feiringen av Tet, vietnamesernes nyttår, hadde så vidt begynt da det smalt midt på natten for femti år siden. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu så frem til en rolig høytid i konas hjemby My Tho. USAs hær, under kommando av general William Westmoreland, konsentrerte seg om å forsvare Khe Sanh-basen nær den demilitariserte sonen mellom Sør- og Nord-Vietnam. Den ble kraftig beskutt av nord-vietnamesiske bombekastere i det som skulle vise seg å være en avledningsmanøver.

Da det smalt før morgengry den 31. januar, var det ikke fyrverkeri, som mange trodde. Sammen med nord-vietnamesiske styrker hadde Fronten for nasjonal frigjøring av Sør-Vietnam (FNL) gjennom lengre tid forberedt en storoffensiv sammen med innsmuglede nord-vietnamesiske styrker. 38 av Sør-Vietnams 44 provinshovedsteder, inkludert My Tho, kom under angrep. Offensiven overrasket og sjokkerte så vel USAs president Lyndon B. Johnson som amerikansk opinion. Thieu unnslapp med livet i behold. I My Tho visste ikke FNL at han var der.

TV-krigen

En hel verden fulgte med på fjernsynsskjermen. Aller størst oppmerksomhet vakte et mislykt angrep på USAs ambassade i Sør-Vietnams hovedstad, Saigon.

I Saigon ble FNL slått raskt tilbake, skjønt med store ødeleggelser. I den gamle keiserbyen Hue holdt angriperne stand i tre uker før de måtte trekke seg ut. Da var byen ødelagt av artilleri og om lag 2800 av Saigonregimets støttespillere var blitt massakrert. I My Tho og de øvrige byene gjenvant USA og Sør-Vietnam raskt kontrollen, men Saigon-regimet brukte tungt skyts og skapte store ødeleggelser.

Tapet av menneskeliv var enormt på begge sider, og kampen fortsatte på landsbygda. Den senere så beryktede amerikanske massakren i landsbyen My Lai fant sted den 16. mars, men ble først avslørt senere.

FNL ble ikke knust

Både i USA og Vietnam er det uenighet om Tetoffensivens betydning. Noen hevder at FNL ble utradert og måtte erstattes av nord-vietnamesiske soldater for å holde krigen gående. Johnsons feil, sies det, var å ikke forsterke den militære innsatsen og ødelegge det som var igjen av motstand. Amerikanske medier kritiseres for å ha fremstilt et feilslag som suksess. Disse påstandene er blitt tilbakevist, nå sist i boken Mytene om Tet av Edwin E. Moïse. Selv etter store tap var FNL i stand til å gjennomføre nye offensiver i mai og september 1968. FNL beholdt en viktig rolle helt til 1975, sammen med nordvietnamesiske styrker. Ifølge Moïse la mediene slett ikke skjul på at Tetoffensiven mislyktes.

Nord-Vietnam forregnet seg

I Vietnam er det vanlig å hevde at Tetoffensivens hovedformål var å snu amerikansk opinion. Målet ble derfor nådd. Denne myten er tilbakevist i grundige studier av historikerne David Elliott, Lien-Hang T. Nguyen, Pierre Asselin og John Prados samt i de eminente oversiktsverkene til Fred Logevall og Christopher Goscha. Den vietnamesiske journalisten Huy Duc har dessuten levert en omfangsrik bok om maktkampen internt i Vietnam. Han er en av gjennomgangsfigurene i Ken Burns fremragende fjernsynsserie om Vietnamkrigen, som ble vist av NRK i november 2017 og er tilgjengelig på NRKs nettsider. Den gir en svært god fremstilling av Tetoffensiven.

Lederne i Nord-Vietnams hovedstad Hanoi var uenige.

I juni 1967 fikk førstesekretær Le Duan politbyrået i Vietnams Arbeiderparti med på å planlegge en storoffensiv og et generalopprør i Sør-Vietnams byer, selv om president Ho Chi Minh og forsvarsminister Vo Nguyen Giap var imot.

De foretrakk en langvarig geriljakrig etter kinesisk modell og mente ikke tiden var moden for et byopprør. Le Duan fikk nå flere av Hos og Giaps rådgivere arrestert. Ho ble sendt på rekonvalesens i Beijing og Giap i Budapest. I oktober besluttet politbyrået at offensiven skulle skje under Tet.

Bybefolkningen var passive

Le Duan trodde det var mulig å gjenskape en revolusjonær situasjon av samme type som under Vietnams «augustrevolusjon» i 1945, da begeistrede folkemasser gjorde opprør i nesten alle Vietnams byer.

Han regnet med å få det forhatte, sør-vietnamesiske regimet til å falle sammen. Folket i byene ville reise seg og hjelpe FNL til makten. Amerikanerne kunne da presses til å trekke seg ut.

Le Duan forregnet seg. Sør-Vietnam var blitt mer stabilt etter presidentvalget i september 1967. Tross store tap gjorde Sør-Vietnams hær sterk motstand. Tilsammen hadde de amerikanske og sør-vietnamesiske styrkene overlegen ildkraft.

Bybefolkningen forholdt seg passiv. Det var bare landsbygda som gjorde opprør. Der fikk FNL til gjengjeld sterk støtte.

Nederlag snudd til seier

Det må ha forbløffet Le Duan da det store feilslaget vendte seg til diplomatisk seier. Antikrigsbevegelsen i USA styrket seg.

Sveriges statsminister, USA-vennen Olof Palme, demonstrerte mot USAs krigføring i Stockholm sammen med Nord-Vietnams Moskva-ambassadør.

I slutten av februar bekjentgjorde president Johnson at han ønsket å innlede forhandlinger og ikke ville søke gjenvalg som president. I mai møttes amerikanske og nord-vietnamesiske forhandlere for første gang i Paris.

Slaget om den amerikanske opinionen

Når Tetoffensiven snudde amerikansk opinion, var det fordi general Westmoreland og president Johnson hadde gitt inntrykk av at de var i ferd med å vinne krigen. Ken Burns' fjernsynsserie gjengir et avsnitt i Johnsons tale om rikets tilstand 17. januar, der han melder om sterk «fremgang» i Sør-Vietnam. Kontrasten mellom det amerikanerne var blitt fortalt og det de fikk se på fjernsyn var skjærende. For å svekke opinionens tillit til at USA kunne vinne, var det derfor nok at FNL iverksatte en storoffensiv. Den behøvde ikke å lykkes.
Krigen skulle ennå vare lenge. Nesten fem år gikk med før Paris-forhandlingene førte til en avtale om amerikansk tilbaketrekning. Det varte ytterligere to år før Le Duans hær erobret Saigon.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter