En fri kirke

  • Jan Arild Snoen

De troende bør styre Kirken. Da må de også betale for den.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Den Norske Kirke, som i medlemstall er det helt dominerende religiøse samfunnet i Norge, er i utakt med sine medlemmer. Eller kanskje det er folket som er kommet mer og mer i utakt med Kirken.

Etter at Kirkemøtet for et par uker siden igjen sa nei til homofile ekteskap, beklaget Tromsøs Høyre-ordfører at Kirken «satte troen foran kjærligheten».

Mange vil ha en kirke som svinger i takt med folkemeningen — en snill fortelling om Jesus, der alle skarpe kanter og alt som kan vekke motstand redigeres bort. Andre holder fast ved det de mener er Skriftens Ord og kirkens lange tradisjoner.

Som ateist legger jeg meg ikke opp i Kirkens interne kamper, i motsetning til AUF-leder Eskil Pedersen, som ikke lar sin manglende tro stå i veien for at han vil jobbe for å endre statskirken innenfra. Mange oppfordrer folk til å bli i Kirken for å bevege den i liberal retning. Ja, gjerne det, dersom du tror. Hvis ikke, meld deg ut og la de troende styre seg selv.

Heldigvis er den tid forbi i Norge da religionen kunne diktere politikken. Det gjør det lettere å tolerere de religiøse når de er på villspor, og la dem holde på med sitt.

Jeg er opptatt av at vi skal ha et fritt og uavhengig sivilsamfunn. Selv om religionen ikke lenger spiller samme sentrale rolle, er den fremdeles viktig for mange, og de religiøse samfunnene en del av sivilsamfunnet.

Subsidiert «frihet»

Men uavhengighet og frihet betyr ikke det samme som at vi som ikke er medlem av «klubben» skal betale.

Den Norske Kirke får årlig overført omkring 4,5 milliarder kroner over stats- og kommunebudsjetter. For at ingen skal bli sure, kjøpes alle organiserte religiøse grupper, samt Humanetisk Forbund, ut med lignende tilskudd.

I Norge anses du ikke som virkelig «fri» med mindre du er subsidiert av staten. KrF har en usvikelig kjærlighet til alle budsjettposter. Borgerlige partier fortjener ikke denne betegnelsen før de vender denne tankegangen ryggen.

Uavhengighet er ikke en post på statsbudsjettet.

Kirkene i USA vet dette. De lever og blomstrer i dynamisk konkurranse, avhengig av sine medlemmer, ikke statstilskudd. Det de preker er ikke det jeg tror på, selv om også amerikansk kristenhet er blitt mer liberal med årene, men det er vanskelig å komme utenom at kirkene er selve bærebjelken i det amerikanske sivilsamfunnet, og tilbyr sosial felleskap og hjelp til veldig mange.

Ateister betaler for indoktrinering

Motsetningen til den statsavhengige Norske Kirke er stor. Den forvitrer, og strides internt. Et parti som Høyre, som både er opptatt av sivilsamfunnet og ansvarlig bruk av offentlig penger, burde derfor gå foran for å gjøre Kirken virkelig fri:

Ta vekk alle bindinger til staten og statstilskuddene. Da vil trolig de ulike delene av kirken gå hvert til sitt, dit deres betalende medlemmer vil ta dem.

En spesielt uheldig subsidiering ble innført av den forrige borgerlige regjeringen: Den potten som kalles «trosopplæring», men som like gjerne kunne kalles indoktrinering av barn.

Denne ble gradvis økt av den rødgrønne regjeringen, og er nå på mer enn 300 millioner i året.

Vi ateister skal altså være med på å betale for at kristne, muslimer og andre skal lære opp barn og ungdom i det vi anser som grunnleggende usant.

Foreldrenes myndighet over sine barn omfatter også å formidle sin tro. Men statens penger skal ikke brukes til dette.

Mer fra Internrevisjonen: