Debatt

Mangler kunnskap om jødene under krigen | Irene Levin

  • Irene Levin
    Irene Levin
    Professor emerita, Oslo Met
Grimnes viderefører ideen om at jødene ikke ville ha flyktet selv om de hadde blitt varslet, skriver Irene Levin, som påpeker at dette kan vi ikke vite, fordi det ikke fantes overlevende å spørre blant de deporterte jødiske kvinner og barn. Bildet viser troppeskipet Donau som fraktet jødene fra Norge i 1942.

Det er sjelden en tekst så tydelig legger skylden på jødene selv for at de ble deportert i 1942, som Grimnes’ artikkel.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 9. desember melder professor em. Ole Kristian Grimnes seg på debatten om Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten? under overskriften: Den moraliserende historiker. Grimnes anklager Michelet for «sneversyn» siden hun ikke har tatt hjemmefrontens perspektiv og demonstrerer til fulle manglende kunnskap om den jødiske minoriteten både generelt og under krigen.

Historiker Ole Kristian Grimnes

Jødenes egen skyld

Det er sjelden en tekst så tydelig legger skylden på jødene selv for at de ble deportert i 1942, som denne artikkelen. Den er ikke skrevet av hvem som helst, men av en nestor i historiefaget. Grimnes prøver å svare på spørsmålet: Hvorfor rømte ikke de jødiske kvinnene da deres menn ble arrestert, og foreslår ganske riktig at det kunne gå utover deres arresterte menn.

Hva gjør en mor når hennes sønn er arrestert, Grimnes? Drar sin kos? Eller prøver hun på alle tenkelige måter å være til hjelp? Ved å smugle inn pakker i fengslet, bestikke vakter, skrive brev til datidens «myndighetspersoner» – det være seg Statspolitiet, Quisling selv eller andre som kunne ha en innflytelse. Alt de jødiske kvinnene gjorde i de skjebnesvangre dager etter at deres menn var arresterte, oser av desperasjon.

Les også

Hvem hadde jødene i ryggen i 1942? spør Marte Michelet. Vel, rundt 1200 jøder ble reddet over til Sverige. Inkludert min familie. | Sidsel Levin

Viderefører vrangforestilling

I dag vet vi at deres rop om hjelp ikke nådde frem. Aktivitetene fra de jødiske kvinnenes side gjaldt selvfølgelig ikke bare mødre, men også døtre, søstre og ektefeller. Det lille handlingsrommet som hadde oppstått, i og med at mennene ble arrestert først, brukte kvinnene så godt som råd var. Disse kvinnene var ikke bare ofre, men handlende personer som prøvde å hjelpe sine kjære, og de flyktet først da alt håp var ute.

Videre legger Grimnes ut om alle de fortellingene som finnes om «hvor vanskelig det var» for den jødiske gruppen «å bryte opp» og «hvordan de helst ville tro at faren ikke var så stor».

Det han ikke vil forholde seg til, er Michelets sentrale poeng: Kunnskapen om at alle jøder – menn, kvinner og barn – var i akutt livsfare, nådde frem til både utefronten og hjemmefronten, men ble ikke effektivt spredt til dem det gjaldt.

Denne faktiske informasjonen avfeier han som «moralisme». Han viderefører vrangforestillingen om at «mange ville hatt vanskeligheter for å følge eventuelle paroler fra motstandsledere om å flykte». (Kursiveringen gjort av meg).

Jødene var opptatt av integrering

I artikkelen beskriver Grimnes jødene som «førstegenerasjon innvandrere» som skilte seg i stor grad fra majoritetsbefolkningen gjennom «religion, språk og kultur». Helt fra den jødiske innvandringen til Norge ble av noe omfang, fra 1890-årene, var den jødiske minoriteten opptatt av integrering i det norske samfunnet. De søkte statsborgerskap så fort som råd var, men som Per Ole Johansen har vist, tok det minst 20 år for en jøde å bli norsk borger.

Jødene endret sine etternavn så de skulle bli enklere å uttale. Språket lærte de seg fort, og normen for jødene var å snakke norsk. Jiddisk ble brukt hjemme, ute var det flytende norsk som gjaldt. Hvis noen snakket med aksent, ble det påpekt – ja, til tider latterliggjort. Jødene tok til seg norske normer som kjærlighet til natur og friluftsliv. De elsket Norge og oppfattet seg selv som norske som alle andre. I ettertid kan man stille spørsmål ved om vi her snakker om en overintegrering og idyllisering av det norske.

Hva er et varsel?

Grimnes viderefører altså ideen som ennå lever i store deler av historikermiljøet om at jødene ikke ville ha flyktet selv om de hadde blitt varslet. Svaret er: Det vet vi ikke.

Ett hundre prosent av alle jødiske kvinner og barn som ble deportert fra Norge, ble sendt rett i gasskamrene ved ankomst Auschwitz. Derfor finnes det ikke noen norsk jødisk kvinne eller barn å spørre om hvorfor de ikke flyktet.

Også for mennene var drapsprosenten av de arresterte meget høy, bare en håndfull som ble deportert med Donau vendte hjem etter krigen. I dag vet vi faktisk ikke hva de deporterte ville ha svart hvis de hadde blitt tilbudt en fluktrute fra noen som sa: «Kom her, jeg skal hjelpe deg». Ofte blir det satt likhetstegn mellom ulike former for varsel – «kom deg vekk», betyr ikke det samme som: «Jeg skal hjelpe deg. Bli med meg». Fra dem som faktisk kom seg over til Sverige, er det for ofte vi har hørt: «Jeg hadde ingen kontakter».

Intet fluktapparat for jødene

I dag vet vi at rundt 47 prosent av de registrerte jødene kom seg over til Sverige. Noen ved egen hjelp fordi de hverken hadde penger eller kontakter; andre ved hjelp av naboer, venner, grenseloser, leger, prester, politifolk, for å nevne noen av alle dem som tok en stor risiko for å hjelpe.

I denne redningskjeden som ble skapt spontant, kunne det være en eller flere som var del av Sivorg, Milorg eller Komorg. Også jødene var aktive i egen flukt. Men det var ikke noe fluktapparat som sto rede til å frakte jødene over grensen før etter at Donau hadde seilt fra Oslo havn 26. november 1942. Da endret bildet seg.

Sønsteby som kilde

Hvorfor stiller ikke Grimnes de samme spørsmålene til andre grupper som ble arrestert, som han gjør til jødene? Hvorfor flyktet de ikke, hvorfor hørte de ikke på advarsler? Når dette blir hevdet, har svaret gjerne vært at det var så mange rykter under krigen, det var ikke lett å sortere hva som var bare var et rykte fra det som var blodig alvor. Gjelder ikke det samme for jødene?

De spørsmålene som nå drøftes i Marte Michelets bok, blir hevdet å være kjent av norske historikere i lang tid. Hvorfor har da ikke historikerne tidligere vært opptatt av å stille Gunnar Sønsteby spørsmål om hva han mente med at han kjente til at jødene skulle bli tatt?

Inntil i høst har alt Sønsteby har sagt og skrevet om krigen, vært betraktet som udiskutable sannheter. Nå husker han plutselig feil.

Var det slik at Sønsteby ofte løy eller hadde dårlig hukommelse? Det er ikke dette vi har hørt fra historikere tidligere.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Holocaust
  3. Gunnar Sønsteby
  4. Milorg