Debatt

Én av femti tusen elever gikk fra stryk til toppkarakter. Det skal ikke skje. Det skjemmer ut faget vårt. | Cathrine Krogh

  • Cathrine Krogh
    norsklektor, sensor og klagesensor
Vi vet at det å vurdere eksamensbesvarelser handler om noe mer. Det handler om elevenes fremtid, skriver Cathrine Krogh, norsklektor, sensor og klagesensor.

Som sensor på eksamen, er vi mer enn våre kjepphester.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En gang på 1990-tallet kom jeg tråkkende inn på et nachspiel. Jeg kan ikke ha vært mer enn 19 år, sånn akkurat forbi russetiden.

En venninne og jeg var høye, mørke og sikkert uspiselige der vi liret av oss noen setningsemner på vårt eget stammespråk. Vi syntes at de som satt i stuen vi sto i var altfor gamle, og at dette nachspielet var en real bomtur.

Fra en av sofaene kom en replikk jeg aldri har glemt, fra et menneske som jeg øyeblikkelig glemte:

Vurdering av eksamen er en usikker øvelse. Det krever åpenhet fremfor skråsikkerhet, mener Cathrine Krogh. Hun er norsklektor, sensor og klagesensor.

«Det er to ting som kjennetegner unge mennesker. Det er skråsikkerheten og usikkerheten.»

Den traff oss. Vi var avslørt. Festen var over for vår del.

Les også

Vi trenger et nytt skolesystem. Med dyktige lærere og null karakterpress

Skjønnsmessig vurdering

Hvis det er noen som kan komme unna med usikkerhet og skråsikkerhet, er det kanskje unge mennesker. De som er sånn akkurat forbi russetiden og skal opp til eksamen, for eksempel.

Vi som skal vurdere dem, skal drive en usikker øvelse. Den kalles skjønnsmessig vurdering. Mens vi driver med den, skal vi være alt annet enn skråsikre.

Heldigvis er vi som driver med vurdering av eksamen, alt annet enn uerfarne. Jeg håper hvert fall at det fortsatt er sånn at vi som skal vurdere eksamen i norsk etter videregående, skal ha ført ut minst to VG3-klasser i faget.

Det som er så bra med erfaring, er at vi har gjort noe før. Vi kan det i større grad enn da vi ikke hadde gjort det før. Vi som har erfaring, kan takle det på flere måter. Noen blir mer og mer åpne for andres vurderinger og innspill. Andre tviholder enda mer på sin egen erfaring. Når vi derimot mangler erfaring, kan vi også takle det forskjellig. Noen blir svært lydhøre og tilpasningsdyktige, mens andre blir skråsikre.

Les også

Fikk strykkarakter på eksamen. Klaget og fikk en sekser

Lite har endret seg siden 90-tallet

Vi må også tilbake til 1990-tallet for å finne vitenskapelige data om vurderingen av eksamensvurderingen i norsk, hvert fall i sin fulle bredde.

Den gangen var det Kjell-Lars Berge som blant annet fant at både erfarne og uerfarne sensorer kunne gjøre en fullgod jobb. Dessverre fant han også for mange eksempler på det motsatte. Da jeg så på deler av eksamensvurderingen i en masteroppgave for et par år siden, fant jeg at lite hadde endret seg siden Berges avhandling fra 1990-tallet. Den negative tendensen var spesielt åpenbar der sensorene skulle sensurere kreative tekster, som Marie Ulvens tekst i Aftenposten 4. juli.

Når vi utøver skjønn, driver vi med usikkerhet, særlig vår egen. Usikkerhet er noe av det som gjør skjønnsmessig vurdering så interessant.

Grensetilfellene, de besvarelsene som ligger mellom det ene eller andre, utfordrer mer enn andre. På en god dag gjør de jobben mer interessant, og på en mindre god, gjør de jobben mer usikker. Det krever ikke skråsikkerhet eller å tviholde på erfaringer. Det krever åpenhet. Det krever at vi puster med magen, lytter til den andres vurderinger og innordner oss det tolkningsfellesskapet bestemmer.

Handler om elevens fremtid

Det er så enkelt og så vanskelig. Som sensor på eksamen, er vi mer enn våre kjepphester. Kjepphestene kan vi gjerne gjøre et nummer av i klasserommet. Jeg tror ikke elever har vondt av å høre at det ikke er hensiktsmessig å være på fornavn med Henrik (Ibsen), overse kommaregler fordi det er vanskelig med leddsetninger eller gamble med det oppgaven ber om.

Samtidig vet vi at det å vurdere eksamensbesvarelser handler om noe mer. Det handler om elevenes fremtid, på en helt annen måte enn en hvilken som helst oppgave vi gir i løpet av skolegangen. I tillegg handler det om at eksamenssituasjonen er så spesiell at vi må la eventuell tvil komme elevene til gode. Som om ikke det var nok, skal vi gi hvert individ en helhetsvurdering.

Dette betyr at om en elev bommer på den ene oppgaven, skal vi fortsatt se på oppgaven de ikke bommet på, og språkføringen i begge oppgavene, før vi setter endelig karakter. På den måten skal en skrivefør elev som ikke bommer på begge oppgavene, selvfølgelig stå på eksamen.

At det innimellom glipper, i en verden av skjønnsmessig vurdering fremfor flervalgsoppgaver, er til å forstå seg på.

At én av femti tusen elever som er oppe til eksamen i norsk i 2018 går fra stryk til toppkarakter, skal likevel ikke skje. Det skjemmer ut faget vårt. Det gjør det åpenbart at vi ikke snakker nok sammen om hvordan vi vurderer eksamenstekstene, noe som betyr at vi åpenbart ikke snakker nok om hvordan vi i det hele tatt vurderer.

Les også

Fjasemåned. Svindelmåned. Somlemåned. Skolen har et juni-problem

Uansett hvor mange ganger jeg tar sensoroppdraget, håper jeg at jeg aldri kommer dit at jeg tror at jeg kan dette. Eller jo, jeg kan dette, men jeg må skjønne at det ikke er nok. Usikkerheten som jeg fortsatt får i møte med enkelte tekster, må jeg møte med noe annet enn skråsikkerhet.

Jeg håper at departementet endelig vil ta regningen, slik at vi som brenner for dette, blir gitt nok skolering og tid til å gjøre dette ordentlig. Da blir dette oppdraget så attraktivt at eventuelle slaurer ikke når opp.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Eksamen
  2. Skole
  3. Lærere