Private barnehager gir offentlig gevinst
Private barnehager oppleves som best på kvalitet og sparer det offentlige for mer enn to milliarder kroner i året.
De siste årene har det gått en diskusjon om private barnehager, hvor enkelte har kritisert at det er mulig å tjene penger på barnehagedrift. Det er langt mindre fokus på at de private barnehagene har høyere kvalitet, og at det er staten som tjener aller mest på driften av dem.
Best kvalitet i det private
Utdanningsdirektoratets foreldreundersøkelse 2017 viser at foreldre gjennomgående mener at de private barnehagene har høyere kvalitet enn de kommunale. Av 30 stilte spørsmål finnes det ikke ett der kommunale barnehager scorer bedre enn de private.
Det var de private aktørenes inntog gjennom barnehageforliket som sikret full barnehagedekning. Siden den tid har en sunn konkurranse mellom private og offentlige barnehager skapt et stadig bedre barnehagetilbud. De private barnehagene er viktige bidragsytere til et mangfold som dekker ulike behov hos barn og deres foreldre.
90 prosent til staten
Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at det i 2015 ble utbetalt 192 millioner kroner i samlet utbytte fra private barnehager. Til sammenligning har Agenda Kaupang beregnet at de private barnehagene sparer det offentlige for 2,15 milliarder kroner i året (gjennomsnitt i perioden 2008-2016). Det betyr at mer enn 90 prosent av gevinsten fra privat drift av barnehager tilfaller norske skattebetalere.
Å fjerne muligheten for å tjene penger på private barnehager er det samme som om å fjerne motoren for full barnehagedekning – og for mangfold og konkurranse. Færre vil ønske å drive barnehage, og kvalitetsforbedringene de private bidrar til vil forsvinne.
Om det offentlige skal ta merkostnadene ved å drive alle barnehager, er det nærliggende å tro at det minst vil koste i størrelsesorden 2,15 milliarder kroner ekstra i året. I tillegg mister vi innovasjon, mangfold og økt pedagogisk kvalitet som følger naturlig av konkurranse.
Sunn drift av gode private barnehager er et gode, ikke et onde. Alternativet er at det offentlige pådrar seg unødvendige ekstrakostnader for å tilby de samme tjenestene. Det representerer i verste fall en reell trussel mot skatteviljen i Norge.
