Debatt

Hei, jeg er politimann i Oslo. Jeg gruer meg til å skuffe deg.

  • Joakim Kværner
Bevæpnet politi patruljerer Oslo S i forbindelse med terrortrusselen mot Norge i sommer. Innleggsforfatteren spør om politiet bør gå med en pistol på hofta eller ikke, ikke kun i spesielle situasjoner, men i det daglige.

Jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan, jeg må bare forlate deg litt først og løpe en tur bort til bilen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hei, jeg jobber som politimann i Oslo. Jeg jobber ute. Det er meg du ser ute i bil eller gående, i uniform. Jeg er patruljemann. Når du ringer nødnummeret er det jeg eller noen av mine kollegaer som kommer for å hjelpe deg.

Joakim Kværner

Det er tydeligvis blitt trygt i Norge igjen etter «terroruka», ingen grunn til bekymring, før nå.. Nå er det en ny trussel, denne gangen er trusselen blant annet mer rettet mot personer i uniform, som meg.Vi har sett i nyhetsbildet at dette har skjedd rundt om i verden. Dette er opportunistiske angrep, ofte utført av enkeltpersoner. Det skjer fort, uventet, uten varsling og med en total forakt for menneskeliv. Kort sagt så har jeg som patruljemann dårlig tid.

Jeg må handle raskt. Mennesker dør mens de venter på meg!

Her i Norge huser vi nyere histories verste massedrapsmann. Terroren har for lengst kommet til Norge.

Patruljemannen må passe seg

I kjølvannet av dette har politikere og ledere avholdt en rekke møter og kommet opp med følgende føringer til meg, patruljemannen. Jeg skal ikke gå med uniform på fritiden, og jeg skal følge ekstra med når jeg er på jobb. Jeg leser det jeg selv skriver nå, men har litt vanskelig for å tro det. Og midt oppi dette kommer den følelsesladede debatten, bevæpning av politiet.

Skal politiet gå med en pistol på hofta eller ikke?

Debatten har til nå, for det meste, vært styrt av følelser.

Tiltakene som har kommet frem så langt kan jeg vanskelig forholde meg til. Jeg går ikke med uniform på fritiden. Og jeg følger med når jeg er på jobb.

Jeg jobber i en verden mange ikke ser

Det er slik at jeg trives på jobb. Kjøre rundt, møte mennesker, forebygge, snakke med folk. Men det er også engang slik at jeg jobber i en verden mange ikke ser.

Jeg møter oftest mennesker når de har det på sitt verste i livet. Jeg jobber med de narkomane, tyvene, gjengkriminelle, julebordsfylla osv. Og jeg må ikke utelate ofrene jeg møter, de kommer i alle slags former, barn, unge, gamle, små og sårbare eller store og tøffe.

Jeg innbringer, pågriper, bortviser, hjelper og trøster. På tross av alt dette trives jeg godt i jobben min. Jeg søkte meg til dette. Jeg er en hjelper.

Det kan være deg jeg møter når det skjer.

Folk er blitt drept, kolleger av meg, sivile som deg. Noen må stanse galskapen.

Jeg er redd jeg også

Jeg møter kanskje deg. Du er redd, du har panikk, men jeg ser det i øynene dine, en anelse av håp. Der er politimannen, nå er det hjelp å få. Jeg gruer meg til å skuffe deg. Jeg må fortelle deg at du må klare deg selv litt til. Løpe og gjemme deg. Jeg må gå…

Du skjønner, jeg må bort til bilen, åpne den, finne noen nøkler, låse opp, få frem et verktøy, lade det, mentalt forberede meg og så komme tilbake for å finne trusselen.

Alt dette med høy puls, jeg er redd jeg også.

Jeg prøver å beherske høy puls, tunnelsyn, nedsatt hørsel og stress. Hvor lang tid tar det?

Det tar tid å lete frem våpenet

Hvis jeg overlever vil jeg nok fundere mye på hvor mange liv som gikk tapt mens jeg rotet med stive fingre etter nøklene og prøvde å fokusere på alle oppgavene mine. Jeg har trent på dette, jeg fungerer, det tar bare litt tid.

Jeg vil gjerne hjelpe deg, hjelpe kollegene mine, meg selv, men jeg mangler det riktige verktøyet.

Dette verktøyet som skaper så mange følelser. Verktøyet som ifølge politikere, selvutnevnte eksperter og så videre er så farlig. De sier det vil forandre samfunnet vårt.

Stort sett resten av verden klarer greit å leve med dette verktøyet, men ikke vi, vi er spesielle. Vi er så spesielle at jeg frykter at noen må bøte med livet sitt før noen handler. Det kan bli meg, mine kolleger eller deg.

Ledernes «handlekraft»

Det er slik det er å lede i dag. Gå i møter, sette ned utvalg, grupper og kommisjoner. Da viser man handlekraft, da har man gjort noe. Man har i det minste noe å si til media.

Jeg får en følelse av å være en buffer.

Hvis jeg eller noen av mine kolleger blir drept så vil det gi alle andre en varsling. Da kan lederne våre gå på noen nye møter og vise handlekraft. Men slapp av. Jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan, jeg må bare forlate deg litt først og løpe en tur bort til bilen.

Jeg må avslutte her. Jeg skal snart på jobb skjønner du. Håper jeg møter blikket ditt når du spør etter veien, eller du vinker til meg.

Håper jeg ikke møter blikket ditt fullt av redsel og jeg må skuffe deg.

Jeg drar nå. Det er oddetall på lista så jeg jobber alene. Kanskje vi ses.

Ha en god dag.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også:

Guro SIbeko svarer:

Les også

«Kjære politimann i Oslo. Skuff meg gjerne, men ikke skyt meg»

Aftenposten-leder 7. august:

Les også

Et ubevæpnet politi er fortsatt best

Redaktør Harald Stanghelle kommenterer:

Les også

En åpen terroralarm var uunngåelig, men konsekvensene kan bli farlige

Lederen av Politiets fellesforbund om økt trusselnivå:

Les også

  1. Politiforbundet vil ha bevæpnet politi nå

Les mer om

  1. Debatt
  2. Bevæpning