Alle sier at debattklimaet i Norge er blitt forferdelig. Men er det sant? | Anki Gerhardsen
Debatten i etterkant av meldingene til Utøya-ofrene har antydet et Norge som syder av netthat, men det finnes svært lite dokumentasjon på at dette er tilfelle.
Det er få ting som har revet sommeridyllen så fullstendig i stykker som A-magasinets reportasje om de overlevende fra Utøya. At ungdommer som så vidt berget livet, hates, hetses og ønskes døde, er så horribelt at det er vanskelig å fatte.
Og så opprivende har lesningen vært at den utløste en omfattende diskusjon om netthets, hatkriminalitet og et debattklima som blant andre Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås, har karakterisert som en slagmark.
Lite dokumentasjon
Det er 36 navngitte personer som har sendt meldinger til Utøya-ofre eller til sentrale AUF-ere, alt fra ubehagelige kommentarer til drapstrusler. Tre av avsenderne har skrevet meldinger som har fått politiet til å reagere. Det er mange nok til bunnløs fortvilelse og frykt, og disse meldingene skal tas på aller største alvor.
Men vi må samtidig vokte oss vel for å trekke opp konturene av en pågående krig. Debatten i etterkant har antydet et Norge som syder av netthat, men det finnes svært lite dokumentasjon på at dette er tilfelle.
Ved Institutt for samfunnsforskning jobber en gruppe forskere nettopp med ytringsklima og hatefulle ytringer. De regner med at det er mørketall, men kjenner ikke til norske studier som kan underbygge fornemmelsen av eskalerende ondskap på nett.
Tvert imot er tallene lave og omfanget begrenset for folk flest.
Kan skade demokratiet
Politiets rapporter gir heller ikke grunnlag for en annen konklusjon. Tall fra 2016 viser at de fleste hatefulle ytringer blir fremsatt i forbindelse med fysisk vold. Av 175 anmeldte ytringer i Oslo i 2016 var kun 10 fremsatt i sosiale medier.
Så mener politiet at det er mer enn vi vet om, men vi må ikke gi mennesker som vurderer å engasjere seg i samfunnssamtalen, et inntrykk av at dødstrusler automatisk følger med på kjøpet. Det kan skade demokratiets fundament: uttrykt meningsmangfold.
Dernest må vi skille skarpt mellom hatefulle ytringer og ubehag.
Hvis vi ikke opprettholder dette skarpe skillet, hvis vi koker farlig og plagsomt i samme gryte, kommer presset mot ytringsfriheten til å øke. Det ser vi allerede.
Åmås holder fast på nettopp ytringsfriheten i sin kommentar og advarer mot «No plattform-tenkningen»: at meningsmotstandere skal ties i hjel.
Denne tenkningen sprer seg, og den sprer seg også blant norske samfunnsdebattanter og politikere. Eivind Trædal fra Miljøpartiet De Grønne skriver et svar til Åmås på sin facebookvegg. Han argumenterer for at det er nettopp mangelen på oksygen og sollys som skal drepe farlig tankegods.
Ytringsfriheten er vårt eneste håp
Men hvem skal bestemme hva som er farlig tankegods? Selv ble jeg listet som transfob på Twitter etter at jeg skrev en kritisk kronikk på forsommeren. I et debattinnlegg i Klassekampen nylig kritiserer transaktivisten Christine Jentoft pressen for å slippe gjennom debattinnlegg hun selv definerer som feilaktige.
Ytringsfriheten er ubehagelig, men den er vårt eneste håp. Alle forsøk på å begrense den ytterligere vil begrense demokratiet. Det beste vi kan gjøre, er å oppfordre folk til å delta og til å snakke rolig med alle de er uenige med. Sarkasme, utestemme og latterliggjøring avler hat. Det vet alle som har kjent adrenalinet pumpe i en nettdebatt.
Og pressen? Pressen må tenke på balansen. Hatet mot Arbeiderpartiet er svært urovekkende og alvorlig, men hvorfor hadde ingen mediehus omtalt fjorårets rapport fra Politihøgskolen i Oslo før faktisk.no nylig gjorde det?
Den som viste at det blant politikere er Fremskrittspartiets folk som blir utsatt for mest hets, hat og fysisk vold?
Å bli oversett skaper også grobunn for hat.
Oppdatert: Det sto opprinnelig at det var 36 personer som hadde sendt meldinger, men det korrekte er 36 navngitte personer. Anonyme er ikke registrert.
