Allidrett i stedet for tidlig spesialisering | Vetle Westlie
Ved fylte 12 år, eller senere, kan barn og foreldre enten velge å satse på en eller flere bestemte idretter, eller fortsette med generell allidrett.
2. januar meldte NRK Trøndelag om Byneset IL og Leinstrand IL som har begynt med «allidrett» for ungdom. Dette trenger vi mer av, i alle aldersklasser og i alle deler av landet.
Dagens idrettslag gjør mye bra for at barn og ungdom skal være aktive, skape et sosialt fellesskap for både barn og voksne og rekruttere morgendagens toppidrettsutøvere. Men ting kan tyde på at sistnevnte (toppidrett) er i ferd med å gå på bekostning av folkehelse og det sosiale fellesskapet.
Dette skyldes økte krav til barn og ungdom i form av tidlige sportslige resultater og økte krav til foreldre i form kostnader knyttet til utstyr og medlemskap. «Nasjonalidretten» langrenn er et eksempel på dette. Dersom denne utviklingen går for langt, risikerer vi at organisert barne- og ungdomsidrett blir noe for de privilegerte få og ikke for de brede massene.
Slå et slag for sistemann i mål!| Espen Utaker
Idrettslag med ulike idretter
Løsningen for å gjøre idretten til felleseie uavhengig av bosted, resultater, talent og foreldres kunnskap og lommebok, kan være å innføre allidrett for barn og valgfri spesialisert eller generell allidrett for ungdom.
En måte å organisere dette på, er at alle barn, opptil for eksempel 12 år, ikke er medlem av et fotballag, et håndballag, et hockeylag, et skilag, osv., men simpelthen et idrettslag som introduserer barna for ulike idretter. Dette generelle idrettslaget står for utstyr og trenere, godt hjulpet av offentlige midler.
En slik ordning gjør at barna kan utforske mange ulike idretter uavhengig av om de har «skiforeldre», «fotballforeldre», «hockeyforeldre», osv. Dette er bra for barns fysiske helse, og det virker sosialt integrerende og utjevnende (enkelte idretter krever mer dyrt utstyr enn andre).
Den norske frivillighetsmodellen
Ved fylte 12 år, eller senere, kan barn og foreldre enten velge å satse på en eller flere bestemte idretter, eller fortsette med generell allidrett. Dersom man ønsker å «trappe ned», kan man bytte fra satsing på en bestemt idrett til allidretten og vice versa dersom motivasjon for en bestemt idrett oppdages i løpet av tenårene.
I høst stilte Anniken Huitfeldt (Ap) i NRK Ytring spørsmålet: Kan den norske frivillighetsmodellen alene bære aktivitetstilbud for barn og unge i fremtiden? Jeg mener, i likhet med hva Huitfeldt antydet, at svaret er klart nei når det gjelder idretten. Altfor mye avhenger av foreldres interesser og ressurser, og bosted i landet. Dessuten er det en fare for at ambisiøse «pappatrenere» skremmer de middels interesserte og middels gode bort fra idretten, og dermed også bort fra en aktiv oppvekst.
Hvordan ødelegge idrettsglede | Anders Wold Bjerring
Eksempelet Dæhlie
Bjørn Dæhlie, en av våre beste skiløpere gjennom tidene, begynte ikke å spesialisere seg i langrenn før han var rundt 16 år. Før det var han en middelmådig langrennsløper, kombinertløpet, friidrettsutøver, fotballspiller, orienteringsløpet, jeger og sikkert mer. Morgendagens gullvinner på 3 mil for kvinner heter kan hende Fatima og bor på Tøyen. Morgendagens «Englandsproff» heter kan hende Ola og bor i Tylldalen. Men det vet ingen av dem eller de rundt dem før de har prøvd og feilet og funnet sin idrett.
Alle barn og unge bør få muligheten til å drive med organisert idrett hvis de vil. Noe annet er rett slett usosialt og passer dårlig med bildet av oss selv som verdens rikeste land. Fysisk aktivitet er også viktig for barn og unges helse og utvikling. Dessuten kan talenter som ellers ikke hadde blitt oppdaget, komme til syne ved at barn og ungdom får prøve mye forskjellig. Løsningen på dette er å innføre allidrett. Organisert av det frivillige, finansiert av det offentlige.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
