Debatt

Generasjon søker prosjekt

  • Gunnar C. Aakvaag

De unge skal ryste de gamle. Aksel Braanen Sterri ønsker derimot å sitte pent og pyntelig bakerst i auditoriet for å lære av en generasjon han er så kritisk til, skriver Gunnar C. Aakvaag. Foto: Berg-Jacobsen Jon-Are

Bjørn Ihlers svar speiler en generasjon uten et eget prosjekt, Aksel Braanen Sterri speiler et prosjekt uten noen generasjon.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg skrev kronikken om Generasjon Lydig for å provosere dagens unge. Til min glede har to oppegående representanter for de under 30 hisset seg nok opp til å utfordre min påstand: at de er den første generasjonen i norsk etterkrigstid som mangler et kollektivt prosjekt som utfordrer det bestående.

Bjørn Ihler hevder at hans generasjon faktisk har et prosjekt: en global kamp for individets frihet til å leve sitt eget liv. Jeg tror Ihler har helt rett i at frihet er vår tids viktigste verdi, og i at hans generasjon verdsetter individets frihet høyest av alt. Selv har jeg nylig skrevet en bok om frihet med samme konklusjoner. Allikevel lar jeg meg ikke overbevise av Ihlers argumentasjon.

Aktivisme er ikke nok

Et genuint kollektivt generasjonsprosjekt må utfordre det bestående og tilføre samfunnet noe nytt . Og dette er akkurat hva Generasjon Lydig ikke gjør. Ifølge Ihler, vil hans generasjon ha økonomisk frihet – det fikk de av Gerhardsen-generasjonen. De vil ha frihet fra tyranni og autoritære institusjoner, samt fokus på global solidaritet – det fikk de av 68’erne. Og de vil ha individuell frihet til å gå kledd som de vil og elske hvem de vil, altså hverdagsfrihet – det fikk de av min generasjon, ironigenerasjonen.

Det Ihler ikke klarer i sitt svar, er å konkretisere hva hans generasjons selvstendige bidrag er utover dette. Og det er ikke rart. Generasjon Lydig er generasjonen som lojalt vedlikeholder tidligere generasjoners byggverk. Generasjonen som gjør som mamma og pappa – og beste— og oldeforeldre – sier. Uten å opponere. Uten å tilføre noe nytt.

Generasjon Lydig står også overfor store kollektive utfordringer, som global oppvarming og velferdsstatens bærekraft i møte med eldrebølge, slutten på oljeøkonomien og migrasjon. Å løse disse krever intellektuell nytenkning. Ihler gjør imidlertid et poeng ut av at deres helter ikke er Hobbes, Marx eller Russel – altså de intellektuelle.I stedet heter de Pussy Riot, Occupy og Julian Assange – altså aktivister. Men aktivisme er ikke nok. Vår tid roper på intelligent aktivisme. Generasjon Lydig må skaffe seg nye intellektuelle helter og nye intellektuelle kart på høyde med vår egen tid. Det har de ikke gjort. Jeg har merket det som deres lærer i 10 år, og Ihlers valg av helter bekrefter det samme: Generasjon Lydig har ikke kommet opp med noen ny, utfordrende og tidssvarende intellektuell måte å forstå verden på. Det gjør et de vil få store problemer med å peke ut retningen på og gi mening til et nytt kollektivt generasjonsprosjekt.

Musikk i mine ører

Hvis Ihlers innlegg gjenspeiler mangelen på et nytt prosjekt og et nytt intellektuelt fundament, er dette nettopp hva Aksel Braanen Sterri lanserer gjennom Generasjon Opplysning. Slik utfyller de to hverandre godt. Ifølge Braanen Sterri er hans generasjons prosjekt vitenskap og (big) data. Dette er musikk i mine ører. Skal vi løse problemer som global oppvarming og velferdsstatens bærekraft, trenger vi vitenskap, og vi trenger å bygge bro mellom naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen, slik Braanen Sterri hevder. Jeg har selv flere ganger tatt til orde for lignende ideer. Hadde jeg vært ung student i dag, hadde jeg derfor umiddelbart sluttet meg til hans prosjekt.

Jeg er også helt enig med Braanen Sterri i at for å lykkes med dette, må Generasjon Opplysning ta et oppgjør med ironigenerasjonens forelskelse i postmoderne teori med dens skepsis til vitenskap, fornuft og sannhet og hang til ironisering og dekonstruksjon fremfor seriøs forskning. Så langt er Braanen Sterri og jeg helt enige. Men her slutter også vår enighet.

Felles væremåte og sjargong

Det er enkelt å sammenfatte svakheten til Braanen Sterris innlegg: det gjenspeiler ønsketenkning og ikke de faktiske forhold han er så glad i. Hans opplysningsprosjekt er på ingen måte et kollektivt generasjonsprosjekt for de født på 1980— og 1990-tallet.

Braanen Sterri kritiserer meg for å hevde at vi først i ettertid ser ironigenerasjonens kollektive prosjekt. I så fall kan det jo godt hende at vi først i ettertid ser Generasjon Lydig sitt. Han har et poeng. Allikevel er det et hav av forskjell på ironigenerasjonen og Generasjon Lydig her. Vi i ironigenerasjonen hadde allerede da vi var unge – i våre glansdager på 1990-tallet – en ny og utfordrende agenda (den individuelle hverdagsfriheten som Ihler og Generasjon Lydig med rette setter slik pris på), et intellektuelt system som lå under og begrunnet den (fransk postmodernisme), en felles væremåte og sjargong (ironisering og tøysing og tulling med alt – personifisert fremfor noen av Harald Eia, en annen representant for ironigenerasjonen som nå har blitt hektet på Braanen Sterris opplysningsprosjekt), en felles fiende (68’erne og deres store idealistiske «redde verden»-prosjekter), en generasjonsspesifikk erfaring (murens fall i 1989), forfattere som fanget og uttrykte vår egenart (som Erlend Loe), felles musikk (grønsj) og våre egne husaviser (særlig Morgenbladet og Natt & Dag) – for å nevne noe.

Skal jeg kjøpe Braanen Sterris påstand om at vitenskapelig opplysning er deres generasjonsprosjekt, må han klare å overbevise meg om at hans opplysningsprosjekt har samme brede gjennomslag i Generasjon Lydig som ironiprosjektet hadde i min generasjon. Og det kommer han ikke til å klare.

Venter fortsatt i spenning

Dessuten, selv om hans prosjekt over tid skulle få gjennomslag, er det noe som skurrer med Generasjon Opplysning. Det er ungdommens fordømte politiske plikt å revitalisere demokratiet gjennom å lage litt liv og røre på sin vei inn i voksensamfunnet. De unge skal ryste de gamle. Braanen Sterri ønsker derimot å sitte pent og pyntelig bakerst i auditoriet for å lære av en generasjon han er så kritisk til. Det er for lite brodd i dette prosjektet!

Jeg har etterlyst et kollektivt generasjonsprosjekt fra dagens unge, og fått to svar. Hver på sin måte speiler de Generasjon Lydig: generasjonen uten et kollektivt prosjekt. Ihlers svar speiler en generasjon uten et eget prosjekt, Braanen Sterris speiler et prosjekt uten noen generasjon.

Jeg venter derfor fortsatt i spenning.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Noen driver en kampanje for å gjøre enkelte rusmidler til stuerene legemidler | Anders Danielsen Lie

  2. KOMMENTAR

    «Hjelper egentlig musikalsk aktivisme?»

  3. MENINGER

    Muslimer som prøver å finne ut av islam på egen hånd, vil høyst sannsynlig treffe på ekstremistisk materiale.

  4. KRONIKK

    Når tyrannene gjør politikk til religion | Iyad El-Baghdadi

  5. KRONIKK

    Fra arabisk vår til jihadistisk Disneyland | Iyad El-Baghdadi

  6. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 7. mai