Debatt

Er folkekirken i ferd med å bli et mål i seg selv | Ellen Hageman

  • Ellen Hageman

Når kirken gjør seg lekker for politikere og dåpsforeldre, ender vi opp som en selvoppholdende institusjon, skriver teolog Ellen Hageman. Foto: Benoist / Shutterstock / NTB scanpix

Det er på høy tid at kirken gir opp kampen om penger og privilegier.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Er tvil vel så bra som tro? Er det like greit å gå på gudstjeneste som å la være? Og skal kirkemedlemmer døpe ungene sine for å redde Den norske kirke? Det er spørsmål man må undre seg over etter å ha lest leder i kirkerådet, Kristin G. Raaum, sitt forsvar for folkekirken, og sogneprest Ingeborg B. Sommers oppfordring til dåp.

Ellen Hageman, teolog. Foto: Privat

Den norske kirke er på frierferd

Den norske kirke frir til politikerne for å beholde penger og privilegier, og til medlemmene for å støtte opp om dåpen og sikre medlemstallene i fremtiden. Det trengs, for antall medlemmer har sunket med over 100 000 på fire år.

Det er ikke hyklersk å døpe barnet sitt selv om man kjenner mer på tvil enn på tro, hevder Sommer. Hva det skal tros eller tviles på holder hun derimot inne med. Raaum avviser hele spørsmålsstillingen om tvil og tro slik hun gjør i enhver debatt om folkekirken, ved å parkere sin meningsmotstander i en tradisjon «som snakker ned menneskers tro».

Går bare i gudstjeneste når ribben steker

Men som teolog tror jeg humanetikerne Melsom og Enger er inne på noe. Kan det være at folk ikke går i kirken eller døper barna sine fordi de ikke bryr seg så mye om hverken Gud eller Jesus? Kan det være at Raaums tilbakevendende kronargument om nordmenns skjulte og bluferdige tro, i stor grad er ønsketenkning som passer litt for godt når man skal forklare hvorfor den dominerende delen av medlemsmassen bare går på gudstjeneste når ribben steker i ovnen? Kan det være at den kravløse tvilen er mer salgbar overfor potensielle dåpsforeldre og bevilgende politikere? Og er folkekirken i ferd med å bli et mål i seg selv, et mål som skyver selveste Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne, inn i det støvete alterskapet?

Tvilen eller troen

Det er ikke så ofte det fortelles at Jesus var sint. Men når han ryddet tempelplassen for pengevekslere gikk det hardt for seg. Penger og gudstro var ikke en god miks. Kanskje har vi noe å lære av dette. For idet kirken gjør seg lekker for politikere og dåpsforeldre, ender vi opp som en selvoppholdende institusjon. I lommen på politikere blir kirken som humanetikerne så treffende beskriver, «et bolverk mot konsumsamfunnets onder».

Behagelig for politikerne. Men som kirke må vi spørre oss om det er tvilen eller troen på evangeliet som kan gjøre kirken til en spydspiss i kampen mot den nyliberalistiske ideologien som er i ferd med å spise seg inn i den norska folkesjelen.

Det er på høy tid at kirken gir opp kampen om penger og privilegier. I stedet bør vi kalle et kors for et kors, og ta det på oss både i bokstavelig og overført betydning. Vi må slutte å forkynne troen på folkekirken, og i stedet si til både politikere, dåpsforeldre, kirkemedlemmer og andre som vil høre, at nattverd og menighetsliv er vel så viktig som dåp. For i et sekularisert Norge er det siste vi trenger en utydelig kirke.

Les også

  1. Folkekirken er ikke død | Kristin Gunleiksrud Raaum

  2. Å døpe eller ikke døpe, det er spørsmålet. Og svaret på dette er kirkens være eller ikke være. | Ingeborg B. Sommer

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kristendom
  2. Trossamfunn
  3. Jesus