Innvandringsmotstanden skyldes mer enn IS og terrorisme | Helge Lurås
Selv relativt «ørsmå forskjeller» kan gi store utslag i antall innvandrere som kommer til landet.
Splittelsen som har oppstått i Norge om innvandring og islam, er uheldig, og en forent tilnærming bør absolutt være målsettingen fremover. Men det er langt frem. For vi snakker ikke om «små, interne, norske uenigheter» eller «ørsmå politiske uenigheter innenfor den liberale konsensus», slik Henrik Thune skriver i en kronikk mandag.
Nivået på innvandringen fra muslimske land vil ha avgjørende betydning for europeiske lands kultur, politiske og sosiale klima, grad av stabilitet, og ytrings- og handlingsfrihet i generasjoner fremover. Og det er ikke unødig alarmisme, men bekymringsfull realisme.
Thune ser ut til å mene at det er terrorismen fra IS som har fått oss til å gå i tottene på hverandre om innvandring og islam. Og han kommer derfor med det velkjente knepet fra de innvandringsliberale: Vi må ikke gjøre det IS vil. De vil splitte oss. Nå må vi stå sammen!
Det er mulig det er rosetoget for flerkulturell harmoni som her ønskes gjenopplivet, denne gang mot IS og Breivik i en og samme ånd.
Toppen av et isfjell
Men motstand mot innvandring oppsto lenge før IS kom på banen i 2014, og det var også et faktum før Al-Qaedas fremvekst på 1990-tallet. Innvandringen fra muslimske land har konsekvenser langt utover farene ved terrorangrep, og det er innvandringsskeptikerne stort sett klar over.
For noen kommer terrorangrepene bare som toppen av isfjellet. Andre bruker dem mer utspekulert, fordi det er umulig å hevde at den delen av innvandringskonsekvensene er noen som helst berikelse.
Thune er trolig så hengiven til den «liberale konsensus» at han tror den er en realitet.
Det er nok riktig at etniske nordmenn er flasket opp på et rimelig likt verdigrunnlag. Derfor er det betimelig å spørre seg hvordan så steile fronter kunne oppstå omkring fordelen ved etnisk og kulturell homogenitet versus innvandring og mangfold.
Men forklaringen på det får vi ta en annen gang. Nå holder det å konstatere at uenigheten er der, og at selv relativt «ørsmå forskjeller» kan gi store utslag i antall innvandrere som kommer til landet.
Forskjellene på Danmark, Norge og Sverige i innvandringsrelaterte spørsmål er instruktiv i så måte.
Meningspionerene
Innvandringsskepsisen øker stadig, og det har skjedd mye med meningsklimaet i Norge siden i fjor sommer. Innvandringskritikken har fått «anstendige» og intellektuelle talspersoner, og stemplingen om rasisme står ikke lenger like uimotsagt.
Men skepsis til innvandring og islam var tidligere en sikker vei til fordømmelse og brunstemplet hundsing fra den liberale flokken, som Thune tror vi alle tilhører. Noen tråkket løypen med å advare om innvandring og islam, ofte til stort personlig, økonomisk og karrieremessig offer. De fleste av oss var feige og holdt kjeft.
Hadde ikke disse innvandringskritiske stemmene ytret seg og utgjort en politisk kraft, kunne Norge fort vært i det samme uføret som Sverige.
Å endre et samfunns demografi gjennom innvandring, og da især fra en kulturkrets som Vesten har ligget i konflikt med fra og til i over 1400 år, er ingen bagatell.
Den harde språkbrukens ansvar tilligger i hovedsak de innvandringsliberale, som har forsøkt å kvele debatten før den kunne komme i gang.
På Twitter: @helgeluras
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Dette er kronikken som startet debatten:
