Debatt

Kort sagt, 8. mars

  • Redaksjonen

Samtidskunst, Vasaloppet, «fake news» for 50 år siden, guttedebatten og barnehagebetaling. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Feministisk kontroll over samtidskunsten

Etter ansettelsen av Karin Hindsbo som direktør for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er det etablert full feministisk styring av den statlige forvaltningen av samtidskunst. Øverst er det en kvinne som statsråd, som styrer en styreleder som er kvinne, som styrer en museumsdirektør som er kvinne, som styrer en avdelingsdirektør for samtidskunst som er kvinne, som styrer en avdeling med bare med kvinner. Fra politisk makt til kuratorisk makt blir statens forhold til samtidskunst nå styrt av kvinner. Kvinner utnevner og ansetter kvinner. De utøver makt til fordel for hverandre.

Et kunstmuseum lever av å produsere troverdighet i bedømmelsen av kunstnerisk kvalitet for de samtidskunstnere det stiller ut og kjøper inn. Kan en 100 prosent kvinnelig kommandokjede over den statlige forvaltningen av samtidskunst bli bedømt som troverdig?

Dag Solhjell, kunstsosiolog dr. philos.


Vasaloppet var en skandale

Jeg har siden barnsben beundret mine landsmenns prestasjoner i skisporet. Men ærlig talt, nå skjemmes jeg. Skielitens Vasalopp med massiv deltagelse fra Norge var en skandale og et brudd på et flertall av idrettens uskrevne lover. Å stå og stake seg frem fra start til mål i oppkjørte spor som en samling zombier har ingenting med skiløping å gjøre. Aller minst om deltagerne er «astmatikere» som går på prestasjonsfremmende medisiner.

Norge, og til en viss grad Sverige, har mistet noe viktig i sin jakt på medaljer. Norges holdning til doping og bruk av forstøvere, en slags inhalatorer, gjør konkurransene til en parodi. Det eneste man oppnår med disse metodene er avsky og i høyden en verdensrekord i selvbedrag.

Legen for det svenske skilandslaget, Per Andersson, skrev 5. mars i Dagens Nyheter: Velger vi som har ansvaret for idrettens fundament å lukke øynene og ikke ta ansvar, er snart den årlige konkurransen en illusjon.

Andrew Magnusson, Sandviken, Sverige


«Fake news» for 50 år siden

Ola Bog, den gang 11 år, sa slett ikke til journalisten at han ønsket seg skoleferie i et halvt år.

Aslak Sira Myhre har fått fart på Nasjonalbibliotekets digitalisering av aviser. I hvert fall Arbeiderbladet/Dagsavisen. I går fant vi denne på nettsidene hans. Etter 50 år kan endelig undertegnede intervjuobjekt sette skapet på plass: Jeg sa aldri dette! Journalisten ventet på oss rett utenfor skoleporten i Teisenveien 40 i Oslo rett før jul 1966.

Ingressen er rent oppspinn. Til meg sa han: – Fint med ferie, hva? Du kan vel godt tenke deg ferie i et halvt år nå, hva, hva!?

– Eh .., svarte Ola (11 år). Her ser vi resultatet. Kort sagt, min tiltro til pressen fikk seg en alvorlig knekk allerede i barndommen. Under juletreet det året lå singelplaten Michelle/Girl. The Beatles. Det hjalp litt.

Ola Bog, Oslo


Gutter og jenter

Lesere av Aftenpostens papirutgave kan ha latt seg forvirre av et innlegg fra Harriet Bjerrum Nielsen mandag 6. mars, som er et svar på et innlegg jeg skrev kun til nettutgaven i forrige uke. Særlig mye er imidlertid ikke tapt, siden Nielsen knapt forholder seg til det jeg skrev i det innlegget hun svarer på.
I mitt siste svar til Nielsen pekte jeg på noen faktaforhold som hun ikke tok inn over seg, blant annet hennes nedtoning av forskjellen i resultater fra grunnskolen, i tillegg til at hun presenterte resonnementer som ut fra rent allmenne betraktninger virker kunstige og oppkonstruerte.

Svaret hennes henvender seg ikke til noen av disse påpekningene. Jeg regner med at det er en grunn til at hun unngår det, men jeg må innrømme at jeg synes det er litt skuffende.

Innlegget fra Nielsen er rettet mot mine innledende formuleringer knyttet til egne erfaringer og mottatte tilbakemeldinger, og det dreier seg mest om hva jeg kan tenkes å mene om ulike spørsmål. Det ender med at jeg tillegges oppfatninger jeg hverken har eller har gitt uttrykk for, og som jeg sant å si oppfatter som nokså absurde.
Herfra er det ingen farbar vei videre. Diskusjonen har åpenbart ikke etablert felles grunn for forståelsen av noe som helst. Men den kan, får vi håpe, ha økt interessen for et problem vi vil komme til å høre mer om i fremtiden.

Einar Lie, professor, Universitetet i Oslo


Barnehagen bør være gratis

Aftenposten sier på lederplass ja til fortsatt egenandel på barnehage. Som de skriver selv: «Beskjedne egenandeler (...) hører hjemme i en bærekraftig velferdsstat.» Det er lett å være enig i dette på mange samfunnsområder. Egenandeler er viktig for å unngå overforbruk av subsidierte tjenester. Derfor betaler man f.eks. litt når man går til legen.

Det er derimot noen situasjoner der egenandeler, som tiltak for å begrense overforbruk, blir absurd eller uønsket. Det er f.eks. ingen skoleplikt på videregående skole. Likevel er det ingen egenandel, siden vi ønsker at flest mulig skal gå der.

Så hva er egentlig overforbruk av barnehage? Utgangspunktet for Barnefamilieutvalget er jo nettopp at det å gå i barnehage er bra. Forskningen på effekter av barnehage sier at tidlig barnehagestart er bra for barna. De gjør det bedre på skolen. Og det er nettopp for barn fra mindre ressurssterke familier at effektene er størst. Så hvorfor skal vi pålegge egenandel for disse barna? Hva er det vi da ønsker å oppnå?

Blant de mer ressurssterke familiene går så godt som alle i barnehage allerede. Så hvilket overforbruk er det Aftenposten ønsker å redusere i denne gruppen? Dersom det kun er et ønske om å redusere offentlige utgifter, med færrest mulig vridninger, kunne vi funnet langt mer effektive måter å gjøre det på enn å la dem betale ca. 30.000 kroner pr. år for barnehageplassen.

Simen Markussen, medlem av Barnefamilieutvalget og Seniorforsker ved Frischsenteret

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Kunst
  3. Doping
  4. Presseetikk