Debatt

I år henger kirkeklokkene tause i Mosul | Kari Fure

  • Kari Fure

Også denne julen henger kirkeklokkene tause. Et mer talende bilde på fordrivelsen av de kristne fra Midtøsten er vanskelig å finne, skriver Kari Fure. Foto: Uncredited

De kristne flyktningene fra Mosul er IS´ glemte ofre. De i ferd med å gi opp.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  1. juni i fjor dundret IS inn i Mosul, Iraks nest største by. Byen falt som et fly uten motor. Politiet og regjeringssoldatene la ned våpnene og forsvant. Allerede den første dagen flyktet en halv million mennesker, ifølge Den internasjonale flyktningeorganisasjonen.

Noen uker senere, i begynnelsen av august, slo IS til mot de kristne landsbyene på Ninivesletten, mellom Mosul og Kurdistan. Igjen flyktet folk i panikk. I byene Erbil og Dohuk beslagla flyktningene hver eneste ledige kvadratmeter. De sov på kirkegulv og fortau, i klasserom og på byggeplasser.

Familier rømmer

Kari Fure Foto: PRIVAT

Ett og et halvt år etter er menneskene som flyktet fra Mosul og Ninivesletten slitne og desillusjonerte. De kjemper med sin andre tøffe vinter i de kurdiske fjellene og bor fremdeles i provisoriske boliger. De mangler nødvendig utstyr å hjelpe seg med, barna mister skolegang og det er ingen utsikter til endring. IS har stadig kontroll over Mosul og landsbyene rundt, og i Kurdistan er flyktningene flere enn myndighetene kan mestre.«Nå er folk i ferd med å gi opp. De ser ingen annen utvei enn å dra», sier kirkeledere jeg har snakket med. Flere titalls familier reiser hver dag.

Et talende bilde på fordrivelse av kristne

Den kristne troen kom tidlig til slettene i Nord-Irak. I fjor var første gang på 1700 år at det ikke ble feiret julegudstjeneste i Mosul. Kirker og klostre er ødelagt. Den stolte syrisk-ortodokse katedralen er blitt moské. Korsene er revet ned. Den gamle Jakobs-liturgien, som i århundrer er blitt fremført på arameisk, Jesu eget språk, høres ikke lenger.

Også denne julen henger kirkeklokkene tause. Et mer talende bilde på fordrivelsen av de kristne fra Midtøsten er vanskelig å finne.

Henrettet

Mosul er dessverre ikke enestående. Ikke så fryktelig langt unna, i det nordlige Syria, er situasjonen likedan. Langs elven Khabur, en sideelv til Eufrat, lå det 35 kristne landsbyer. Alle landsbyene hadde sin egen lille kirke. Grytidlig hver eneste morgen brukte kirkeklokkene å kime og vekke innbyggerne, men 23. februar i år kom det ikke en lyd. De som skulle ringe i klokkene rakk ikke frem, for denne morgenen angrep IS.

De som skulle ringe i klokkene rakk ikke frem, for denne morgenen angrep IS.

253 kristne assyrere ble tatt som gisler denne februardagen. Over 3000 ble drevet på flukt. I de ti månedene som har gått, har IS løslatt en del av gislene, men fremdeles holdes rundt 130 fanget.

For de berørte familiene har denne saken vært et mareritt. De engster seg syke for døtre, sønner og barnebarn i fangenskap. En video som ble publisert på YouTube i oktober, bekreftet at de har grunn til å være redde. Den viste hvordan tre av Khabur-gislene, kledd i oransje fangedrakter, ble henrettet.

De slitne flyktningene fra Mosul og de kidnappede assyrerne fra Khabur er to av mange eksempler på hvor vanskelig det er for etniske og religiøse minoriteter å bo i eller nær IS-kontrollerte områder i Syria og Irak. IS´ uhyrlige behandling av yazidiminoriteten er en annen.

Må få mer hjelp der de er

«Vi må hjelpe flyktningene der de er, i nærområdene», lød mantraet fra Siv Jensen, Erna Solberg og resten av Regjeringen på forsommeren.

Påstanden ble møtt med skepsis. Å hjelpe flyktningene «der de er», ble tolket som en ansvarsfraskrivelse. Som et forsøk på å lempe ansvaret over på allerede overbelastede naboland, og som en billig unnskyldning for å gjøre minst mulig – eller ikke noe.

Faktum er at «å hjelpe dem der de er», er det eneste som monner.

Faktum er at «å hjelpe dem der de er», er det eneste som monner. Problemet er at flyktningene i Syria og Iraks naboland har fått altfor lite hjelp «der de er». Det er derfor de drar. FN har i år bedt om 63 milliarder for å dekke de humanitære behovene knyttet til krisen i Syria. De har fått under halvparten.

«Hvorfor er dere så redde?»

Det er irakske og syriske kirkelederes høyeste ønske at flyktningene skal få tilstrekkelig hjelp i nærområdene. De har hele tiden oppfordret de kristne til å bli værende.

«Hvis flukten fra Irak ikke stopper, er kristendommen snart bare et fjernt minne», sa den nye kaldeiske patriarken Louis Sako da han ble innsatt våren 2013, ti år etter Saddams fall. Han er en av dem som sterkest har formant de kristne til å bli værende.

«Hvorfor er dere så redde?» spurte han de festpyntede tilhørerne, og advarte dem mot å stikke av i vanskelige tider.

Senere er han blitt mer forsiktig i uttalelsene. Han og andre kirkeledere erkjenner at det ikke er mulig å pålegge folk å bli værende under så vanskelige forhold.

I ferd med å gi opp

På de snart 13 årene som er gått siden invasjonen i Irak, har nesten én million kristne forlatt landet. I Syria har IS og andre radikale grupper gjort det ulevelig for kristne og andre minoriteter nord i landet. Lenger sør har de kunnet søke tilflukt i regjeringskontrollerte områder. Men nå kommer de samme meldingene herfra, som fra Nord-Irak: De internt fordrevne flyktningene er i ferd med å gi opp.

Gjør det noe at de kristne flykter? Har det noe å si at klokkene henger tause i Mosul? Selvsagt.

Rives disse kirkene opp med roten, er det våre egne religiøse og kulturelle røtter som kuttes. Derfor bør det berøre oss alle

Det er et voldsomt tap for alle familiene som må gi opp. Det er et voldsomt tap for det kulturelle og religiøse mangfoldet i Midtøsten. Og bare så det er sagt – det er et tap for hele den verdensvide kirke. Det var jo i disse landene kristendommens vugge sto – eller krybbe, for å være nøyaktig. Rives disse kirkene opp med roten, er det våre egne religiøse og kulturelle røtter som kuttes. Derfor bør det berøre oss alle, og ikke minst de som i disse dager har gått til julegudstjeneste i norske kirker, at klokkene henger tause i Mosul.

Det haster

I begynnelsen av februar skal det arrangeres internasjonal giverkonferanse for Syria, etter et initiativ fra den norske regjeringen. I anstendighetens navn må det internasjonale samfunn da sørge for å bla opp de midlene som trengs. Det må også forhandles frem løsninger med nabolandene, slik at det blir enklere for flyktninger fra Syria og Irak å ta seg arbeid og sende barna på skole. Det haster å gi dem ny tro på at de har en fremtid i Midtøsten. De må få tilstrekkelig hjelp «der de er». Ellers drar de. Og mest haster det for de etniske og religiøse minoritetene.

Les også:

Lars Christie:

Les også

Krig dreper uskyldige i hopetall. Hvordan kan krig da rettferdiggjøres?

Les også

Dagbladet: 272 IS-krigere skjuler seg i Europa

Les også

USA ber Norge delta i krigen i Syria

Torkel Brekke:

  1. Les også

    IS er forbrytere, ikke en legitim motpart i en krig

Les mer om

  1. Debatt