Kronikk: Sensommerblikk på feriens lykke og ulykke | Freddy Fjellheim

Når sommerens etterlatte – de syke, sørgende og gamle – blir overfalt av de ferierendes sommerfortellinger, kommer det ofte til et sannhetens øyeblikk.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

På en julidag da luften ennå vibrerer av opplagret solvarme og nordavinden støter isnende kulde inn i den runde fuktigheten, ser jeg en stripete rykning i gresset. Et sekund tegner det seg en ufullkommen S i krypdyrenes rølpete alfabet. Krypet jager inn i buskaset som et spørsmålstegn.

Jeg ligger halvt sovende, halvt våken i en terrassestol med en oppslått roman på magen. Rundt meg står husene ferietomme. Bare de syke og gamle holder fortene, tenker jeg, mens ormebildet vekker meg til sans og samling.

Kanonader av feriebilder

De siste ukene har jeg skygget unna Fjesboka og de daglige kanonadene av feriebilder, det ene vakrere enn det andre. Men selv ikke jeg slipper unna lykkens postulater i en vinkende ungeflokk på en tinde; en oppstemt familie ved et restaurantbord i Buenos Aires; et vennepar som padler på Po; smilende slektninger foran et kritthvitt murhus på en gresk øy der en burgunder bougainvillea står oppmarsjert mot den hvite veggen og den himmelblå døra.

Åpner vi avisene, åpenbarer det seg en vanhellig blanding av terrorisme og feriereportasjer. Fjernsynet tuter oss fulle med sommeråpent og alle de pene, vellykkede menneskene som pludrer og smiler, som om vi levde i en tid uten annen fare enn forsvinnende bier.

Venner og familie har evakuert landet og byen. Snart skal de storme inn, solbrune og frådende av sommerminner, restauranthistorier, konsertopplevelser og gnagsår både i sjel og legeme etter altfor mye årstidslykke. «Fordi vi har fortjent det», som tidens munnhell lyder.

Sannhetens øyeblikk

Når sommerens etterlatte – de syke, sørgende og gamle – blir overfalt av sommerfortellinger, som også er en fryd å høre, i egnede porsjoner, kommer det ofte til et sannhetens øyeblikk. Det er når ferienes vitnehop husker at den som lytter har tilbrakt denne gledens og lysets uker alene. Et evig langt sekund av taushet oppstår.

Kanskje skyldes det en liten rykning i det lyttende ansiktet, eller et lett undertrykt sukk, men sikkert som soloppgangen krydres feriefortellingene nå med forsikringer om at de reisende heretter er blakke helt til septemberlønna atter bringer balanse i regnskapene. Vi risikerer å få vite at ferie ikke bare er enkelt, og det er jo sant, på sine premisser.

Slektens krek

Vi som hverken eier hytte på fjellet, ved sjøen eller i de maritime alper, langt mindre mottar feriepenger, omredigerer nå den stivnende mimikken til en ikke helt ren omsorg.

Vi vet fra både den store og lille historien at de privilegerte verner om sin positivitet og ferieglede med de mentale refleksenes piggtråd og vakthunder. Helst oppsøker de ikke slektens krek før etter noen uker, som for å spinke på overskuddet.

Tjene og fortjene

La meg skyte inn at jeg er blant de hundretusener av nordmenn som lever et helt liv uten feriesteder i familiens eie. Fysisk er jeg i likhet med mange kronikere så «körperbehindert» at en kort, men vidunderlig badetur må betales med smerter og sengeligge resten av dagen.

Men varmen er legende, lyset helbredende, blomster og vekster oppløftende. Hvitvinsglasset sørger for dagenes sommerfeiring.

Helbredelsen er riktignok ikke noe annet enn korte lykkebrøl, som om de døde skulle vekkes opp til ett minutts nytt liv og ellevill latter, for så å krepere av de veldige inntrykkene.

Fortjene, undrer jeg idet jeg lener meg forover i terrassestolen, «fortjene» er selve slangeordet under individualismen. Det kveiler seg inn overalt, blant kolleger og venner, i avisspaltene og i de asosiale mediene, kamuflert og åpenlyst.

Det intellektuelle livet i norskdommens ladehuslave katedraler er gjennomsyret av denne vanvittige holdning at suksessen, pengene, karrièren og ferien er helt og fullt fortjent. «Kos deg!», runger denne velviljens bønnerop mens jordkloden revner under føttene på oss. «Tjene» betyr snart ikke annet enn å tjene penger.

Sannhetens høytid

Jeg er selv henfallen til høytiden ved dagens omhyggelig tilberedte kopp med kaffe, og på gode dager lager jeg enkle, utsøkte måltider, men på samme måte som jeg er prisgitt livet i huset der jeg bor, er kronikere stengt inne i kroppens smerter.

Også vi kan slepe oss ut til sjøbad og stønne av velvære; vi fryder oss til tårer over barn og barnebarn som får velte seg rundt fra verdensdel til verdensdel, men vi trenger ikke late som om en alvorlig syk kropp skal ikle seg den sosiale lykkens lette gevanter. Håpets rustning, optimismens lanse, jovisst. Og et aldri hvilende blikk for realitetene:

Når friskusene blir rammet av sykdom kommer de luntende til oss som allerede er syke. De ny-syke friskusene kommer med sykdomsfortellinger så detaljerte at den lyttende kronikeren ville vært sosialt avrettet om han prøvde på det samme.

I årevis kan disse menneskene betro deg panikkangst, livskriser, kreft, hjertelidelser og høysnue, men så snart de har frisknet til, vender de deg ryggen og piler tilbake til friskhetens drivhus.

Rekognosering i paradis

En himmelsk varm dag kommer jeg meg ut i bilen og legger av gårde på en rundtur i kystkommunen der jeg bor. Vanligvis må jeg planlegge en badetur til en times tid, men i dag skal jeg bruke denne timen på å ta feriestedene langs kysten i øyesyn.

Jeg kommer hjem noe overveldet. Visste jeg det ikke? Hundrevis av seilbåter og cabincruisere, tusenvis av småbåter i alle former og farger. Ytterst velstelte hytter og feriepalasser, mange med egen strandlinje. Rike familier residerer her ute i flere måneder hver sommer og har gjort det i generasjoner. Nå for tiden kan også vanlige norske pensjonister nyte sitt otium i denne blomstrende luksus av fred, frihet og adspredelse. Så mange trapper, avsatser, platåer, hengende hager og svære terrasser! Her er det husrom for et stort antall krigs- og klimaflyktninger.

«Jeg unner dere det», hører jeg meg si med nøktern røst mens jeg bevitner all denne ufattelige rikdommen, «jeg unner dere det».

I storfamiliens tid

Vi vet alle hvor godt det kan gjøre å hvile. Jeg vet også hvor godt det ville gjøre dem som aldri får gledene av et eget feriested og som blir etterlatt hver eneste sommer.

Fra hele min barndom kan jeg ikke erindre en mer ubetinget glede enn disse tre-fire somrene da vi fikk feriere. For bare noen tiår siden sørget arbeiderbevegelsen for feriekolonier og sommerturer til tusener.

I storfamiliens tid fraktet vi de syke og gamle i bærestoler fram til hytta der en av sønnene eller døtrenes familier lot dem få del i sommerens velsignelser.

Tar vi ferie fra medmennesker? Tar vi ferie fra barna og de voksne i flyktningleirene? Hvordan er det for dem å observere ferievelferden i det norske samfunnet?

Å dele er å slippe mennesker inn i feriehusene

Jeg har et ørlite forslag til dere som har fått nyte feriedager og hvile. Ikke svi av ferieminnene uten å dele dem.

Hva «dele» betyr? Å dele tid og minner er det motsatte av en lang monolog. Å dele er å slippe lyttende mennesker inn i varmen, inn i feriehusene, inn i talestrømmen. Det er modnende for den som åpner hjertedøra.

Mens vi nærmer oss høydepunktet i den norske velstanden burde samfunnets nye velferdsambisjon være å gi de uprivilegerte en ukes hvile og ferie hver sommer, tenker jeg. Det kunne gjøres på dugnad.

Hvem trenger adspredelse og miljøforandring mer enn noe annet? De kronisk syke eller de friske? De sørgende og fattige, eller de rike?

Jeg lar spørsmålene forsvinne i det duggvåte gresset. S for sensommer.

Mer om ferie – som ikke er og ikke var for alle: