Debatt

Kort sagt, tirsdag 6. november

  • Aftenpostens debattredaksjon

Kameraovervåking, meningsmålinger, idrettens toppledere, kolonialisme og storsykehus ved Mjøsbrua . Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ingen snuoperasjon om kameraovervåking

Aftenpostens Andreas Slettholm hevder 4. november at byrådet har skiftet mening om kameraovervåking i skolen. Det er feil. Slettholms utgangspunkt er byrådsleder Raymond Johansens avvisning av kameraovervåking som løsning mot skolevold i Politisk kvarter på NRK 5. oktober. I programmet ble Høyres forslag om nettopp kameraovervåking som løsning på skolevold diskutert.
Vi i det rødgrønne byrådet har som kjent satset på forebygging og et sterkere lag med voksenpersoner rundt elevene fremfor kameraovervåking.

I Politisk kvarter 30. oktober er kameraovervåking i skolen generelt tema. Jeg avviser akkurat som byrådslederen at kameraer er en løsning mot skolevold. Bekjempelse mot uro og vold gjøres med flere mennesker, ikke kameraer. Det betyr likevel ikke at vi ikke bør ha en åpning for bruk av kameraer dersom politiet skulle mene det er riktig i spesielle tilfeller, i korte tidsperioder og i kombinasjon med andre tiltak. Vi har for eksempel hatt fire forsøk på ildspåsetting på en ungdomsskole de siste to ukene, og vi har opplevd hærverk og tagging på skolene våre. Dersom politiet og skolen mener det er riktig med kameraovervåking i en tidsavgrenset periode, er det derfor mulig å vurdere det. Men det er ingen løsning mot skolevold, og det er ingen generell adgang til å bruke kameraer.

I viktige og prinsipielle spørsmål som kameraovervåking er det fristende å svare enten svart eller hvitt. Men i virkelighetens verden er det ofte nyansene som avgjør. Det er skuffende at Slettholm overser alle nyanser i sin kommentar.

Tone Tellevik Dahl, byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune (Ap)

Svarprosent og utvalgsskjevhet

Ottar Hellevik har rett i at meningsmålinger med lav svarprosent ikke behøver å være verdiløse (Aftenposten 5. november). Men når han skriver at svarprosenten «i seg selv ikke sier så mye om muligheten for skjevhet» (min utheving), er det overraskende.

Anta at det blant 1000 tilfeldig utvalgte personer i befolkningen er 500 som mener A og 500 som mener B. Anta videre at de som mener B, dobbelt så ofte lar være å svare som de som mener A.

Ved en samlet svarprosent på 91 mangler det 90 personer, hvorav 30 A og 60 B. Siden det alt i alt er 500 A og 500 B, må vi ha registrert 470 A og 440 B. Vårt anslag blir 52 prosent A.

Ved en svarprosent på 60 mangler det 400 personer, hvorav 133 A og 267 B. Da må vi ha registrert 367 A og 233 B. Vårt anslag blir 62 prosent A.
Ved en svarprosent på 10 kan det ikke være dobbelt så stort bortfall i B som i A. Men anta at bortfallene er 85 prosent i A og 95 prosent i B. Da mangler henholdsvis 425 A og 475 B. Da må vi ha registrert 75 A og 25 B. Vårt anslag blir 75 prosent A.

Eksempelet illustrerer at forskjeller i svartilbøyelighet slår ut forholdsvis lite hvis den samlede svarprosenten er høy. Jo lavere samlet svarprosent, desto større fare for vesentlig feil.

Erik Nord, seniorforsker, Folkehelseinstituttet


Toppledernes svik

Hva er det som foregår i hodene på dem som styrer norsk idrett – vel å merke på toppnivå? Har makten tatt fra dem vettet?

Og hvilken makt? Jo, den som hundretusener av nordmenn har gitt dem. Barn, ungdom, idrettsutøvere i alle aldre, trenere, klubbledere og foreldre. Dette er gjort i tillit til at de skal lede dem til beste for idretten selv. Legge til rette, ta ansvar, være forbilder.

Hva skjer? Pengeforbruk, festing og alkohol. Ja, nettopp alkohol. Alt med idrettens penger. Barnas kontingenter, klubbenes og foreldrenes dugnader, og statens støtte til idretten som folkebevegelse.

«En sunn sjel i et sunt legeme», lærte vi som barn. Idrett og alkohol hørte ikke sammen. Det vil vi lære videre til ungene våre.

Når maktfolkene nå er tvunget til å tilstå, skal alt liksom bli bedre. Tror vi på det? Makten rår, heter det. Jeg skammer meg over å oppleve maktens svik overfor ungdommen. Hvordan kan jeg si til mine barnebarn at idrett og alkohol ikke hører sammen, når deres forbilder svikter så totalt?
Skift toppene ut. Ta fra dem makten. Vær så snill.

Grethe Horn Mathismoen


Alle temaer bør kunne debatteres

Søndag 5. november forklarer Ulrikke Wethal, Jostein Jakobsen, Arve Hansen og Mariel Aguilar-Støen Aftenpostens lesere at jeg er uredelig i min fremstilling av en tilbaketrukket artikkel av Bruce Gilley om kolonialisme som jeg 24. oktober omtalte i Uviten-spalten. Siden deres fremstilling av saksforholdet i hovedsak er lik min, får jeg vel ønske velkommen i klubben. Det er dog en viktig forskjell. Wethal m.fl. forklarer leserne at Gilleys artikkel ble forkastet av tre av fire fagfeller, dette med en referanse til forlagsdirektørens redegjørelse som rent faktisk sier en av to fagfeller, slik jeg skrev i Uviten-spalten med den samme kilden.

Det er imidlertid på et annet punkt vi er ganske uenige. Wethal m.fl. spør retorisk «Skal og bør alle kontroversielle temaer være gjenstand for akademisk debatt?» Jeg tolker dem dithen at de mener nei, med deres henvisning via en link til Hamid Dabashis artikkel i Al Jazeera som blant annet forklarer oss litt om zionisters overgrep, at redaktøren i tidsskriftet har løyet om at det er gjort fagfellevurdering og at slike som Gilley må utstøtes, uthengtes offentlig og ydmykes.

Jeg mener derimot at svaret på det retoriske spørsmålet er ja. Alle temaer bør kunne være gjenstand for akademisk debatt. Fra filosofers filulering om etterfødsel-abort er etisk forsvarlig til Isaac Newtons tankespinn om uendelig små størrelser på tross av forbudet nedlagt av den katolske kirke ved jesuittene.

Det er nettopp ved debatt man kommer videre. Om noen fremholder noe som er faktisk feil eller som man misliker, kan man imøtegå det, slik vi gjør her i avisen. Ved å sensurere etter et eller annet kriterium havner man lett i fellen, slik William Deresiewicz beskriver i American Scholar 6. mars: «The assumption […] is that we are already in full possession of the moral truth. This is a religious attitude. It is certainly not a scholarly or intellectual attitude.»

Simen Gaure, forsker, Frisch-senteret


Folk vil ha dagens sykehus i Oppland og Hedmark

«Alle» pasientorganisasjoner går for et storsykehus ved Mjøsbrua, skriver Ivar Solum (Aftenposten 2. november), men underslår at befolkningen i Oppland og Hedmark har sagt klart ifra at de ønsker dagens sykehus i oppgradert form! Ett større sykehus ved Mjøsbrua tjener ikke Oppland og Hedmark på den beste måten. Det blir dyrere og dårligere (lengre reiser, færre pasientplasser, dårligere logistikk, lavere effektivitet, større miljøpress og dyrere) enn dagens akuttsykehus på Lillehammer, Gjøvik, Hamar, Elverum, Kongsvinger og Tynset i rehabilitert form! Dette viser HF Innlandets egne beregninger! Vi hadde råd til disse sykehusene tidligere og når vi trengte superspesialister for noen få pasienter dro vi til Oslo, uansett.

Mjøs-sykehuset er urealistisk, villedende og forsinker utbygging og opprustning av dagens nødvendige akuttsykehus og «nærsykehus» i to av landets største fylker. Befolkningen i Oppland og Hedmark har i meningsmåling klart gått inn for eksisterende sykehus! Hvorfor blir ikke de reelle brukerne hørt?

Bjørg Marit Andersen, professor dr.med.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Debatt
  3. Tone Tellevik Dahl
  4. Meningsmålinger
  5. Norges Idrettsforbund
  6. Forskning og vitenskap