Debatt

40 prosent av forskere har gjort noe forskningsetisk diskutabelt | Ingierd og Torp

  • Helene Ingierd og Ingrid Synnøve Torp
    Helene Ingierd og Ingrid Synnøve Torp
Nær 40 prosent av over 7000 forskere i en landsomfattende spørreundersøkelse har aldri vært på kurs i forskningsetikk, skriver innleggsforfatterne. (Illustrasjonsfoto)

Tittelen på denne artikkelen betyr ikke at nær halvparten av forskere i Norge mangler moralsk ryggrad. Men vi ser en spenning mellom normer og virkelighet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En instituttleder insisterer på å være medforfatter på en artikkel til tross for at bidraget hans var å stille på bare ett møte.

«Gaveforfatterskap»

Forfatterskap er valuta i forskersamfunnet, det kan avgjøre om du får klatre på karrierestigen. Du skal da også bidra vesentlig, gjennom hele forskningsprosessen, for å få navnet ditt på forfatterlisten. Men eksempelet over er reelt, gjengitt i universitetsavisen På Høyden av professor Matthias Kaiser som leder RINO-prosjektet om Forskningsintegritet i Norge.

Helene Ingierd
Ingrid Synnøve Torp

Prosjektets andre rapport er nylig lansert. Den bygger på en landsomfattende spørreundersøkelse med svar fra over 7000 forskere og ser blant annet på holdninger til visse såkalt diskutable praksiser.

Det dreier seg for eksempel om tildeling av gaveforfatterskap, som beskrevet innledningsvis, om å endre en studie etter press fra interessenter og om å kopiere kildehenvisninger uten å sjekke den opprinnelige kilden.

Rapporten viser at vi har noen utfordringer:

  • Drøyt 40 prosent av forskerne sier de har vært med på en eller flere diskutable praksiser de siste tre årene.
  • Nær fem prosent rapporterer selv å ha utført en diskutabel praksis mer enn tre ganger de siste tre årene.

Funnene betyr ikke at et stort antall forskere lukker øynene for forskningsetikken. Det er viktig å holde fast ved at et flertall både anser de diskutable praksisene som «svært problematiske» og sier de aldri har begått en eneste en av dem.

Les også

For 8000 kroner ble ren svada til vitenskap – og Aftenpostens journalister til «professorer»

Usikre på grenser og normer

Funnene indikerer for det første at vi har forskere som er usikre på hvor enkelte av grensene går.

Forrige RINO-rapport viste at nær 40 prosent av forskerne aldri har vært på kurs i forskningsetikk. Bare halvparten sier de har god kjennskap til forskningsetiske retningslinjer.

Ansvaret for opplæring ligger tydelig hos forskningsinstitusjonene, og som deres ressurs må vi i De nasjonale forskningsetiske komiteene bistå i arbeidet med å bevisstgjøre om normene for god vitenskapelig praksis.

For det andre kan grensene, som ordbruken her viser, være diskutable. Vi må snakke mer om hva som er akseptabelt og ikke.

Hvor går egentlig grensen mellom å bidra vesentlig i et vitenskapelig arbeid og dermed være en rettmessig forfatter, og det å bidra med enkelte innspill i forskningsprosessen?

Bildet blir enda mer komplekst fordi normer for god publiseringspraksis er ulike på ulike fagfelt. Bladet Forskningsetikk har skrevet om hvordan filosofer kan bli uglesett om de ikke skriver alene, mens CERN-forskere kan bruke flere sider på å ramse opp medforfattere.

For det tredje må vi kritisk vurdere om normene som er uttrykt i våre forskningsetiske retningslinjer, er rimelige gitt de betingelsene forskere i dag er underlagt.

For eksempel bør vi diskutere om enkelte av kravene til forfatterskap er for rigide i en arbeidshverdag preget av nye samarbeidsformer.

Eller om de stadige forventningene til å publisere faktisk gjør at kravene oppleves som utopiske, ikke minst for stipendiater i midlertidige stillinger.

Les også

Hvorfor fusker forskere?

En virkelighet som stadig endres

De nasjonale forskningsetiske komiteene diskuterer retningslinjene kontinuerlig. For heller ikke forskningsetikken er hugget i stein. Normene må tolkes inn i en virkelighet som stadig endres. At retningslinjene hele tiden har vært fagspesifikke, synliggjør at faglige ulikheter ikke er noe nytt.

RINO-prosjektet ble satt i gang fordi komiteene og institusjonene trenger mer kunnskap for å bygge gode kulturer for forskningsetikk. Dette er fortsatt målet, når RINO går inn i siste fase.

Her spør vi gjennom fokusgrupper og intervjuer hva som virker: Hvilket arbeidsmiljø fremmer integritet i forskning? Hva slags opplæring fungerer?

Det er forskerne som er eksperter på egen arbeidshverdag. Ved å samle deres erfaringer håper vi å kunne gi mer kunnskapsbaserte råd når noen spør: Hvordan kan vi utdanne forskere som er trygge på hva som kreves av en medforfatter og hva som er en uakseptabel innblanding fra oppdragsgiver? Og hvordan ruster vi institusjoner til å håndtere både det uakseptable og det diskutable?

RINO-prosjektet er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, De nasjonale forskningsetiske komiteene og Høgskulen på Vestlandet.


Les mer om

  1. Forskning og vitenskap
  2. Røverforskning
  3. Debatt