Den moraliserende historieskriver | Ole Kristian Grimnes
Det er ikke uten grunn at Marte Michelet har fått så mange faghistorikere mot seg.
Den sentrale tesen i Marte Michelets bok, som har vakt slik oppsikt denne høsten, er at viktige menn i hjemmefrontmiljøet i Oslo ble varslet om den kommende jødeaksjonen i 1942, men unnlot å reagere på varslene. Jødedeportasjonene kunne ha vært unngått dersom hjemmefrontlederne hadde reagert og gått inn for å redde jødene.
Michelet skriver anklagende om det hun mener er hjemmefrontledernes unnlatelsessynder. De skulle ha handlet annerledes enn de gjorde. Slik praktiserer hun en spesiell form for historieskriving – den moraliserende. Hun er ikke interessert i årsakene til at fortidens mennesker handlet som de gjorde, men i å dømme dem.
Forlaget svarer på kritikk av Marte Michelets bok: Vi endrer og sletter om Gjelsvik-familien | Cathrine Sandnes
Michelets sneversyn
For faghistorikere er en slik historieskriving umulig. De er interessert i hvorfor fortidens mennesker handlet som de gjorde, ikke å sette et moralsk stempel på dem. Årsaksforholdet er det sentrale, ikke en moralsk vurdering. Det er ikke uten grunn at Michelet har fått så mange faghistorikere mot seg.
Det problematiske ved en moraliserende historieskriving er at den så lett snevrer inn forståelsen av en fortidig virkelighet som alltid er kompleks. Når det er maktpåliggende å finne «skyldige», blir synet enøyd. Det har skjedd med Michelet som overdriver hvor tydelige varslene om jødeaksjonen var. Hennes sneversyn åpner ikke for en innlevelse i hvordan et sensurert og informasjonsfattig samfunn fungerer. Hun må ensrette fremstillingen av hjemmefrontlederne høsten 1942 for å få dem til å fremstå som en slags offentlig velferdsetat med plikt til å hjelpe.
Stiller store krav til motstandslederne
Michelet stiller store krav til motstandslederne om hva de burde ha gjort. Hun unnlater å si noe om hva de kunne ha gjort, og hvilken effekt det eventuelt ville ha hatt.
Forhåndsvarsler? En del jøder ville vel ha trodd på dem og gått i dekning, flertallet trolig ikke, iallfall ikke i begynnelsen.
Eksport til Sverige? Det fantes et visst sivilt eksportapparat innenfor motstandsbevegelsen, men kapasiteten var ikke stor i utgangspunktet.
Oppfordringer til kvinnene om å flykte når deres mann satt arrestert? Få kvinner ville det i frykt for at det ville gå ut over mannen.
Michelet har mye å si om hjemmefronten, men viker tilbake for å analysere situasjonen på jødisk side. Det er mange fortellinger om hvor vanskelig jødene hadde for å bryte opp, og hvordan de helst ville tro at faren ikke var så stor.
I ettertid er det åpenbart at dette var ønsketenkning, men i samtiden var slike holdninger ikke uvanlige. Mange jøder ville hatt vanskelig for å følge eventuelle paroler fra motstandsledelsen om å flykte.
Antisemittismen
Michelet gjør rett i å fremheve hvordan den antisemittismen som fantes i mellomkrigstiden, fortsatte inn i krigstiden, også i motstandsbevegelsen. Den bidro til den avstand som det var mellom den jødiske minoriteten og majoriteten av befolkningen.
Men en slik avstand ville det ha vært i alle tilfeller. Jødene adskilte seg fra flertallet både religiøst, språklig og kulturelt. De var førstegenerasjons innvandrere fra Øst-Europa som langt fra var integrert i det norske samfunnet.
Det var først deres barn som for alvor begynte på den prosessen som førte jødene dit de etter min mening er i dag, en godt integrert minoritet med en dobbelt identitet, norsk så vel som jødisk.
Betalingen for flukt
På ett punkt gir Michelets kritiske arbeid en avkastning. Gjennom sin fremstilling problematiserer hun spørsmålet om betaling for flukt. Flyktningeksport kostet, og eksportorganisasjonene regnet det som rimelig at flyktningene bidro til å dekke utgiftene dersom de var i stand til det.
Det er likevel tydelig at noen skodde seg på eksporten av jøder, enten ved selv å kreve høy betaling, eller ved å motta penger fra flyktninger som på den måten ville skaffe seg en raskere eksport over grensen.
Dette har ikke vært «fortiet», men en viss berøringsangst har det likevel vært på dette feltet. Danskene har hatt det samme problemet og den samme diskusjonen, men er kommet lenger i sin bearbeidelse av det enn vi. (Se Bo Lidegaard: Landsmenn. Redningen av de danske jødene oktober 1943, Oslo 2013, s. 478-481).
