Debatt

Skal vi redusere ulikheten i Norge, må vi ta grep både i toppen og bunnen av inntektsfordelingen | Hannah Gitmark

  • Hannah Gitmark
    Hannah Gitmark
    Fagrådgiver, Tankesmien Agenda

Hannah Gitmark (bildet) svarer Kristin Clemet om ulikhet i Norge. Foto: Kaja Bruskeland & Elen Sonja Klo

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

11. mars svarer Kristin Clemetmin kritikk av hennes ulikhetsanalyse.

La meg begynne med å gjenta meg selv: Norge er på likhetstoppen når det gjelder inntekt, i stor grad grunnet aktiv politikk og en samfunnsmodell vi skal være stolte av.

Gjentagelsen er nødvendig. Clemet mener nemlig jeg gir inntrykk av det motsatte, fordi jeg viste til tall presentert i regjeringens ferske ulikhetsmelding.

De viser at inntektsulikheten, korrigert for skattetilpasninger de siste årene i form av tilbakeholdte overskudd, er betydelig høyere enn offisiell statistikk viser.

Trolig kommer Norge likevel godt ut. Poenget var at offisielle tall ikke viser hele bildet. Supplerende statistikk gir dessuten bedre innblikk i hva økningen av inntektsulikheten skyldes.

Det som påvirker mest

Det har vært stor diskusjon om innvandringens betydning for økte forskjeller etter at finansministeren påsto at dette var den viktigste årsaken. Her snakkes det imidlertid ofte om ulike ting.

Clemet har rett når hun peker på at innvandring er hovedårsaken til økning i barnefattigdom, selv om vi ser økning også blant etniske nordmenn.

En pågående SSB-studie referert i ulikhetsmeldingen, viser imidlertid at det er økningen i toppinntektsandeler som har bidratt mest til økningen i inntektsforskjeller siden midten av 1980-tallet.

Clemet er nå mest opptatt av de siste ti årene og mener meldingens beregninger av innvandringens effekt på inntektsulikheten i denne perioden viser at det sannsynligvis er den enkeltfaktoren som har «størst betydning».

Men meldingen presenterer ikke en årlig vekting av ulike komponenters påvirkning på inntektsulikheten, og det er jo nettopp på 2000-tallet utfordringen ved kun å basere seg på offisiell statistikk er stor.

La meg illustrere: I 2016 har vi en offisiell Gini-koeffisient (eks studenter) på 0,252. Den reduseres, slik meldingen viser, til 0,238 dersom innvandrerbefolkningen holdes utenom. Forskjellen er 1,4 prosentpoeng.

Korrigeres Gini-koeffisienten for tilpasninger til skattereformene øker den til (ca.) 0,320. Det er en forskjell på hele 6,8 prosentpoeng.

Det er derfor vel lite tvilsomt hva som i dag påvirker ulikheten mest.

Toppen drar fra resten

For å bremse ulikhetsutviklingen må man, slik Clemet peker på, gi innvandrere bedre kvalifikasjoner til å lykkes i det norske arbeidsmarkedet.

Vi bør også snakke om grep som motvirker andre mulige ulikhetsskapende trekk, som for eksempel automatisering. En bred kompetansereform blir blant annet viktig.

Det er imidlertid også nødvendig å anerkjenne at en viktig årsak til de økte forskjellene er at toppen drar fra resten.

Skal man redusere ulikheten, må man derfor også ta politiske grep som påvirker denne delen av inntektsfordelingen.

Om man ønsker det, er selvsagt et ærlig politisk spørsmål og avhenger selvsagt av om en finner det bekymringsfullt at de rikeste øker sin andel av totalinntekten og derfor også hvert år sin andel av totalformuen.

Utvikling som bør bekymre

Clemet poengterer at vi i fellesskap har enorm formue i Oljefondet. Det bidrar selvsagt til at vi ikke trenger å betale like mye skatt for å finansiere velferdsstaten, men det har liten betydning for konsentrasjon av makt som kan følge konsentrasjon av rikdom.

Når det gjelder min bekymring for at den sosiale mobiliteten har falt, svarer Clemet ved å vise til at den er høyere enn i andre land.

Utviklingen på disse to områdene bør imidlertid bekymre alle som setter et liberalt mulighetsideal høyt.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kristin Clemet
  2. Fattigdom
  3. Tankesmien Agenda
  4. Økonomi