«Jeg mot meg» er samtaler Norge trenger | Elisabeth Stabell og Stefan Faldbakken
I «Jeg mot meg» har vi valgt å skjære dypt for å treffe bredt. Slik får vi startet samtaler Norge trenger å ta.
Motivene bak dokumentarserien «Jeg mot meg» er ikke selvsagte og vises ikke i programmet. Professor i psykologi, Anne-Kari Torgalsbøen stiller spørsmål rundt bruk av unge sårbare mennesker i underholdningsøyemed på TV. Vi synes spørsmålet er naturlig og viktig å snakke om.
Det hele startet med et personlig ønske om dele innsikt, trukket direkte fra erfaringer i eget liv. Vi ønsket at flere burde erfare hvordan samtalen i et terapirom er og forandringen som potensielt skjer. For ofte krever livet en profesjonell, analytisk og kvalifisert samtale om egne følelser og reaksjoner.
Det var med stor aktsomhet at vi sirklet oss inn på tanken å kunne lage en serie om virkelige mennesker i samtale med en virkelig psykolog. Vi brukte flere år på å teste om denne ideen lot seg gjennomføre på en ansvarlig måte. Dette var svar vi måtte ha før vi ville gjøre serien.
Ikke et ønske om å underholde
«Er det riktig at unge menneskers strev skal brukes i underholdnings øyemed på TV?» spør Torgalsbøen. Vi føler at karakteristikken «underholdning» i beste fall er upresis. At publikum ser på denne serien fordi den kjennes relevant og innsiktsfull tror vi mer på. At serien beskrives å være «god TV» er vi stolte av, og sier at vi når frem. Men det er ikke et ønske om å sensasjonalisere, eksponere for effektens skyld, eller å vise fram naken sårbarhet for å underholde.
Av de nærmere fire hundre unge som søkte om å få være med i sesong 2 av programmet har vi valgt ut de vi mener forstår hva eksponeringen innebærer, og som vil kunne tåle å vise seg fram slik. Å finne disse menneskene er på ingen måte noen eksakt vitenskap. Det må utøves et skjønn, og særlig viktig er det å vurdere deltakerens motivasjon og forståelse av hva det innebærer å delta. Dette er gjort meget grundig sammen med psykolog.
Påstanden om at vi har «utnyttet unge mennesker i en fase av livet der de har et stort bekreftelsesbehov», kjenner vi oss ikke igjen i. Vi er helt enige med artikkelforfatteren i at «det krever styrke å vise frem sine svakeste sider» Kan unge mennesker forventes å kunne ta en riktig evaluering her, spør hun. Nei, absolutt ikke alle, men noen.
Prosjektet har to deler: drøye tre måneder med samtaler og deltagernes egen dokumentasjon av livet og endringsprosjektet sitt. Og så framstilling av denne tiden i form av tv programmet. Det sier seg selv at disse to delene i prosjektet ikke har et 1:1 forhold.
Terapiprosessen er reell
Gir «TV-terapi» et troverdig inntrykk av gruppeterapi, spør artikkelforfatter. Vi synes det. Kameraene ble glemt, deltagere og Peder satt uforstyrret og arbeidet som gruppe. Terapiprosessen er helt reell. Det er en helt ærlig og helt åpen mulighet for deltagerene å se på deler av livet sitt og kanskje løse noe av det vanskelige. Det er ikke noe krav om at deltageren skal lykkes. Av 400 timer materiale står det igjen fire. Peder Kjøs skriver at «Det som står igjen er representativt, nøye utvalgt ut fra etiske hensyn og for å framstille deltakernes endringsforsøk så rettferdig og forståelig som mulig.» Det er en god
beskrivelse.
«Jeg mot meg»: Åpenhet kan være verdt sin pris | Peder Kjøs
Alle deltagere får kontinuerlig oppfølging av psykolog før, under og etter opptak. Alle får se sin egen historie før den blir låst i klippen og snakker med oss om hva som er med og hva som ikke er med. Og vi kan gjør endringer sammen. Deltagerne får kontinuerlig oppfølging av oss og psykolog nå som serien vises.
Er det ikke mer skånsomme måter å drive folkeopplysning på spør Torgalsbøen. Jo sikkert, men vi har valgt å skjære dypt for å treffe bredt. Slik får vi startet samtaler Norge trenger å ta.
En sterk og uselvisk posisjon
Vi vil ikke at alle skal være åpne og offentlige om alt ved seg selv. Du skal være veldig sikker før du deler ditt innerste og mest sårbare. Du skal vite hvorfor du vil det. Våre deltagere ønsket å dele sin historie og sitt forsøk på endring, for å hjelpe andre. Det er en sterk og uselvisk posisjon. Og noe å ta innover seg, heller enn å kritisere.
Vi er helt enige med artikelforfatteren i at “kult er ikke nødvendigvis klokt.” Men vi er rimelig sikre på at akkurat det skjønner deltagerne i programmet også. Vi er nok alle klokere enn hva Torgalsbøen tror.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
