Rosa sløyfe demotiverer med sitt negative fokus | Anne Fogt

  • Anne Fogt
    Oslo
Skaper et negativt fokus mer blest om Rosa sløyfe-aksjonen og gir større inntekter til forskningen enn et positivt fokus? spør debattanten.

Midt på Bentsebrua vaier et svært rosa banner: En av tre kvinner med brystkreft får kronisk tretthet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er mandag morgen, og jeg har tenkt meg ned på kontoret i sentrum for første gang etter brystkreftoperasjonen for seks dager siden. Solen lyser, gråspurvene kvitrer, lønnetrærne glitrer.

Jeg går min vanlige rute fra Torshov gjennom Kirkeparken, forbi Sandakersenteret og ned til Bentsebrua. Føler meg glad og lett til sinns, har sovet godt og klart å distansere meg fra det faktum at jeg om tre uker skal få vite om den brystbevarende operasjonen er tilstrekkelig, eller om jeg må fjerne mer.

Les også

Færre brystkreftpasienter må fjerne brystet

Et kraftig slag

Plutselig opplever jeg et syn som kjennes som et kraftig slag: Der – midt på Bentsebrua – vaier et svært rosa banner: En av tre kvinner med brystkreft får kronisk tretthet.

Jeg reagerer med sinne. Makan til demotiverende tekst, tenker jeg. Hvorfor kunne ikke teksten være med motsatt fortegn, altså at to av tre kvinner med denne diagnosen ikke er kronisk trette, og hvordan kan vi jobbe for at den siste tredjedelen unngår å bli kronisk trette?

Les også

Reaksjonære undertoner i kampanjer mot kreft

Gir negativt fokus mer blest?

Skaper et negativt fokus mer blest om Rosa sløyfe-aksjonen og gir større inntekter til forskningen enn et positivt fokus? Jeg kjenner ikke svaret, men mener spørsmålet er betimelig.

Kreftforeningen og Brystkreftforeningen, som står som avsender av budskapet på banneret, har helt sikkert rett i statistikken. Men jeg som ennå ikke vet om jeg hører til «gruppen en av tre» og kommer til å oppleve kronisk tretthet, er ikke lenger sint, kun usigelig matt.

God grunn til å være slått ut

Det kommer en drosje mot meg, og jeg vil stoppe den og straks bli kjørt hjem – jeg har jo fått klar beskjed her på broen om at jeg har god grunn til å være slått ut. Drosjen er ikke ledig, og jeg vurderer å snu og gå hjem.

Enda en gang ser jeg på banneret, og hører meg selv hvese et «Nei, nei, nei!» I et butikkvindu på den andre siden av broen skimter jeg en trassig kvinne på 67 som med bestemte, lange steg fortsetter mot kontoret sitt.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.