Pinlig, sjokkerende og trist fra Tusvik og Tønne

Det vi blir vitne til, hører mer hjemme i et terapirom enn på en scene, skriver Mona Hoff. Dette bildet er fra et show i 2020.

Hvor langt er man villig til å gå for å få andre til å le? Og hvor går man etter det?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det var spørsmålene jeg satt igjen med etter å ha sett «Tusvik & Tønne 10 år». Et annet spørsmål jeg satt igjen med, var: Hva var det som skjedde nå?

Showet startet sterkt og rørende. Vi fikk se et videoopptak av en nydelig, ung jente som kunne fortelle at hun var alvorlig psykisk syk. En hjerteskjærende historie om en jente som hadde vært mye inn og ut av institusjon. I alt det vonde hadde hun funnet trøst i Tusvik og Tønnes podkast, og det var ført inn i journalen hennes at «Tusvik & Tønne» virket terapeutisk for henne.

Dette er bra, tenkte jeg. Dessverre går det bare nedover etter denne introen.

Startet bra, men...

At Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne ønsker å vise nærbilder av eget rumpehull og vagina, går i grunn greit. Som tidligere sykepleier har jeg sett mye. Tønnes hemoroider og Tusviks fødselsskader blåses opp på storskjerm, fordi de ønsker å si noe om hva de mener er kvinnehelse. Aktuelt, tenker jeg. Men det er for visuelt, tenker jeg også. At de velger å bruke seg selv for å fremme sitt syn på kvinnehelse, er fint. Men er det virkelig nødvendig å ty til slike virkemidler for at vi skal forstå poenget?

Men herfra slutter Tusvik og Tønne å bruke seg selv for å få publikum til å le. Showet er ikke lenger hverken interessant, gøy eller rørende. Det er pinlig, sjokkerende og trist.

Sparker nedover

Showets innledning fikk meg til å tro at Tusvik og Tønne ville sette psykisk helse og medmenneskelighet på agendaen. Det er det motsatte som skjer. Tusvik og Tønne velger å henge ut både folkekjære sportsutøvere og kjente artister som selv har vært åpne om sine utfordringer. Helt uten budskap, kun platt etteraping. Når ble det gøy?

Hvor er vårt moralske kompass når vi i det ene øyeblikket lærer barna våre hvordan man skal behandle andre mennesker, og i det andre øyeblikket aksepterer at profilerte komikere driver opplæring i hvordan man skal henge ut andre mennesker i all offentlighet?

«Sa hun virkelig det?»

Det vi blir vitne til i dette showet, hører mer hjemme i et terapirom enn på en scene. For etter å ha tilkjennegjort at Tusvik faktisk valgte å tie om sitt samlivsbrudd, stikkes det nå hull på verkebyllen. Og la meg si det sånn: Her velter det ut gørr. Tusvik forteller en fullsatt sal en mengde opplysninger om eksmannen og bruddet.

På et tidspunkt snudde jeg meg mot venninnen min og spurte: «Sa hun virkelig det? Er ikke det der særdeles privat?» Dessverre slutter det ikke der.

Det la seg en eim av bitterhet over scenen. Jeg så en krenket kvinne som hadde valgt å bruke sin posisjon og makt til å ta hevn.

Er det humor?

Det er vanskelig meg for meg å forstå hva Tusvik og Tønne ønsker å formidle. De ønsker å fremstå som feminister. Er feminismen blitt en kamp om hvem som kan bryte flest tabuer om egne og andres sexliv? Et kappløp om å mobbe og utlevere flest, på de mest intime og krenkende måter?

De deler intime sexopplevelser. Ordet «fitte» går igjen så mange ganger at man umulig kan holde tellingen. Et ord som er blitt brukt som skjellsord på kvinner i alle år. Er ikke dette litt sånn som vi tror gutta i fotballgarderoben har holdt på? Eller er det kanskje akkurat det Tusvik og Tønne ønsker å parodiere?

Tusvik og Tønne får trampeklapp når de fra scenen hetser og mobber

Og når Tønne forteller om sin iherdige innsats for å få gjennomslag for å få spilt inn en sexscene med en kjekk, ung mannlig skuespiller. Blir ikke det da litt omvendt #metoo? Hva slags reaksjoner ville det blitt dersom en middelaldrende mannlig komiker hadde sagt det samme? Hvorfor velger ikke Tusvik og Tønne selv å være gode forbilder?

Det tok ikke så mange minuttene inn i showet før jeg forsto hvorfor det var ilagt mobil- og opptaksforbud. Men er ikke dette problematisk? At to av Norges mest kjente og innflytelsesrike komikere skaper et lukket rom der de angriper andre, men selv forsøker å gjøre seg uangripelige?

Tusvik og Tønne får trampeklapp når de fra scenen hetser, mobber og deler svært sensitive opplysninger om andre mennesker. Hvordan kunne vi ende opp der? Og hvor går vi nå?