Grunnbeløpet er for lavt
Det må tenkes helt nytt om hvordan forventede livskostnader skal beregnes.
Hei, jeg heter Cathrine. Jeg er 38 år gammel og uføretrygdet. Jeg har sett «Debatten» der fattigdom var tema. Det må tenkes helt nytt om hvordan forventede livskostnader skal beregnes.
Alle ytelser nordmenn i dag mottar, uavhengig av om den kommer fra arbeidsgiver eller det offentlige, utregnes med utgangspunkt i grunnbeløpet i folketrygden (G).
Med opprettelsen av Folketrygdfondet i 1967 ble G satt til 21 prosent av gjennomsnittsinntekten i den norske befolkningen. Slik har det, med små justeringer, vært siden. I dag er grunnbeløpet 111.470 kroner. Det er 20 prosent av gjennomsnittsinntekten til en norsk mann og 29 prosent av gjennomsnittsinntekten til en norsk kvinne. (Her kunne man lagt inn et avsnitt om lønnsforskjeller mellom kjønnene, men det er en annen diskusjon.)
Uten holdepunkter
Minstesatsen for utbetalinger fra folketrygden (administrert av Nav) i 2022 er 1,3 G når man er yngre enn 25 år på søknadstidspunktet. Altså 148.636 kroner. Er man over 25, øker minstesatsen til 2 G, tilsynelatende uten noen annen grunn enn at man er litt eldre. Og uten at det finnes holdepunkter for å hevde at det er så mye billigere å leve før man fyller 25.
Som en inkurie bør det nevnes at maksimalt studielån fra Statens lånekasse for utdanning er 128.887 kroner. Det er 1,15 ganger grunnbeløpet. Grunnbeløpet er altså for lite i seg selv til at unge, friske mennesker forventes å kunne leve av det.
Gruppen som lever på 1G i dag, er de som ble for syke til å jobbe før de hadde jobbet nok til å betale skatt – og som fortsatt er under utredning som har til hensikt å få dem over på en bedre ytelse. Mange av disse har utgifter som studenter ikke har, i form av medisiner, behandling, transport og så videre.
Det det koster å leve
Med dette i bakhodet: Burde ikke ordet grunnbeløp bety noe grunnleggende? Den summen et menneske kan anses å måtte bruke på å leve i ett år? Og burde det ikke, nettopp derfor, oppjusteres til å bli akkurat det? Slik at de som ble for syke til å jobbe før de begynte å betale skatt, kan leve et verdig liv?
Burde ikke ordet grunnbeløp bety noe grunnleggende? Den summen et menneske kan anses å måtte bruke på å leve i ett år?
Og burde ikke dette beløpet ligge fast, uavhengig av mottagerens sivilstatus? I dag er det slik at støtten fra Nav reduseres hvis mottagere lever sammen med en partner. Dette under argument at det er billigere å betale levekostnader når husstanden har to inntekter. Men det er da ingen arbeidsgivere som gir sine ansatte trekk i lønn i det øyeblikket de får samboer?
Og burde ikke studiestøtten reguleres med samme hensikt? Slik at en student som kommer rett fra barnerommet og skal lære seg å styre en hverdagsøkonomi, ikke risikerer å gå ned i inntekt hvis det første jobbtilbudet etter endt utdanning lar vente på seg?
