Iranske kvinners rop om «kvinner, liv og frihet!» passer flere steder. Også i Norge.
Faren er å bli såpass blendet av sitt syn på hva som er til det beste for kvinnen, at det kan grense til undertrykkelse.
Det er tid for refleksjon rundt kvinners valgfrihet og selvbestemmelsesrett på et overordnet og globalt plan.
Jeg mener at begrunnelser basert på moral, verdi og kultur for å utøve negativ sosial kontroll overfor dagens jenter og kvinner, ikke er begrenset til den østlige eller den vestlige delen av verden.
Hver dag tar kvinner i verden valg om hvordan kle og te seg og om meningsytringer og kroppsidealer. Dette er noe kvinner konfronteres med i hjemmet, på utdanningssteder, arbeidsplassen, politiske arenaer, organisasjonslivet og i samfunnet for øvrig.
Menn kan relatere seg til dette i noen saker, som kjønnsidealer eller religiøs og sosial kontroll. Likevel er terskelen fortsatt høyere for kvinner for å bryte ut av den følte undertrykkelsen.
Hvor er kvinnens valgfrihet?
FNs kvinnekonvensjon skal sikre at kvinner har de samme rettighetene som menn. Det betyr ikke at dette praktiseres likt i land som har tilsluttet seg konvensjonen.
Sosial og moralsk kontroll av kvinner skjer ikke bare i enkelte patriarkalske samfunn. I land som holder demokratiske prinsipper høyt, finnes det grupper av kvinner som dømmes fordi de ikke følger majoritetens syn på selvbestemmelsesrett.
Jeg stiller spørsmål ved hvor frie kvinner egentlig er til å velge på egne premisser.
Hvor er kvinnens valgfrihet i enkelte av disse lovpålagte påbudene og forbudene som bare gjelder for utvalgte gruppe kvinner?
Dette er spørsmål som vi som bor i land med ytringsfrihet og religionsfrihet, må tenke nøye over når vi snakker om kvinners selvbestemmelsesrett.
Kvinner fratas sin selvbestemmelsesrett
Som norskmuslimsk feminist har jeg engasjert meg i hijab-debatten helt siden 1990-tallet.
Som ungdom gikk jeg med hodeskjerf og skilte meg ut som den eneste på skolen. Det har ikke hindret meg i mitt samfunnsengasjement på andre områder. Men det betyr ikke at jeg aksepterer brudd på menneskerettigheter overfor jenter og kvinner som velger å kle seg etter eget ønske.
Det er et tilbakeskritt for menneskerettighetene at iranske Masha Amini døde for feil bruk av hijab.
De iranske kvinners slagord «kvinner, liv og frihet!» passer inn i flere kontekster der kvinner fratas sin selvbestemmelsesrett. Kvinnekampen går simultant for flere kvinner blant annet i India, Afghanistan, Frankrike, USA.
I Frankrike er det kommuner som har innført forbud mot heldekkende tildekning på stranden. En kvinne i heldekkende bekledning ble offer for myndighetskontrollen på stranden i Nice. Fire bevæpnede politimenn kom for å be kvinnen kle av seg.
I India er det delstater som har innført forbud mot hijab på skoler. Det fratar en gruppe kvinnelige studenter undervisning.
I Afghanistan må kvinner gå med heldekkende bekledning i det offentlige rom etter krav fra myndigheter.
I USA har høyesterett fjernet den føderale retten til abort.
I Norge er muslimske kvinner en av de mest utsatte gruppene for hatkriminalitet.
Et annet eksempel som handler om kvinners selvbestemmelsesrett, er da en 15 år gammel jente fikk tilbud om en tusenlapp fra en stortingspolitiker fra Fremskrittspartiet for å ta av seg hijaben da hun i fjor besøkte partiets valgbod.
Savner diskusjon om strukturer
Faren er å bli såpass blendet av sitt syn på hva som er til det beste for kvinnen, at det kan grense til undertrykkelse. Jeg savner diskusjonen om strukturer som styrer retningen for de prinsipielle påbudene i disse sakene.
Dessverre er det ikke bare radikale eller liberale regimer som kveler kvinners frihet. Kvinners medbestemmelsesrett og selvbestemmelsesrett må prioriteres på det politiske plan.
Det er en sterk undervurdering av kvinner å tro at de ikke vet sitt eget beste.
