Kort sagt, torsdag 18. juni
Disablism. Koronatesting. Oslobiennalen. Israel. Hamsun-markeringer. Her er dagens kortinnlegg.
La oss snakke om «disablism»
Rasismedebatten har flammet opp de siste par ukene, og det er svært berettiget. Det finnes også en mindre diskutert isme. Har du hørt om «disablism»? Det er et sett med bevisste eller ubevisste antagelser og handlinger som fremmer ulik behandling på grunn av faktiske eller antatte funksjonshemninger.
Jeg er en blind, ikke-norsk stipendiat ved Oslo Met. Jeg forsker på funksjonshemningspolitikk og arbeidsinkludering. Til daglig står jeg overfor spørsmål som synes vanskelige å finne svar på hvorfor overhodet eksisterer i Norge:
Hvorfor er det slik at 64 prosent av barn med nedsatt funksjonsevne ikke fullfører videregående?
Hvorfor har sysselsettingsgraden i Norge for mennesker med nedsatt funksjonsevne de siste to tiårene forblitt 30 prosent lavere enn den generelle sysselsettingsgraden?
Hvorfor er institusjoner for funksjonshemmede på vei tilbake, men under nye navn?
Hvorfor blir funksjonshemmede ofte sett som enten tragiske ofre eller inspirasjonsporno?
Burde ikke funksjonshemmede bli behandlet som aktive, rettighetsbærende borgere og ikke passive velferdsbrukere?
Burde ikke diskursen om mangfold på en bedre måte inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne?
Til tross for at funksjonshemmede utgjør 17 prosent av Norges befolkning, møter de diskriminering, funkofobiske holdninger og lave forventninger. Hvorfor er det slik? Kanskje alle veier fører til «disablism». La oss snakke.
Gagan Chhabra, PhD-kandidat, Oslo Met
Alle med symptomer skal kunne teste seg
Har du symptomer på koronasmitte, så skal du ha mulighet for å teste deg. På den måten kan vi hindre en ny smittebølge.
Joacim Lund spør meg i en kommentar i Aftenposten 11. juni hvorfor flere ikke testes.
Vi tester mange i dag, sett i forhold til at det er veldig få som er smittet av koronaviruset. De fleste som tester seg, har ikke covid-19. Faktisk bare én av 100. Færre smittede og færre med luftveisinfeksjoner generelt kan forklare antallet som tester seg.
Antall tester er ikke noe mål i seg selv, men det er et viktig verktøy for å fange opp smitte. Vi ønsker at så mange som mulig av dem med mistenkt covid-19 tester seg.
Fastlegen din, koronatelefonen og annet helsepersonell skal tilby deg test dersom du har symptomer på koronasmitte, også milde symptomer.
Vi er nå i en situasjon der vi kan teste alle med symptomer på koronasmitte. Testkapasiteten i kommunene er god. I tillegg har vi en beredskap som tar høyde for hvordan smittesituasjonen kan se ut til høsten.
Vi har åpnet samfunnet gradvis mer opp. Det neste som vil skje, er trolig lokale smitteoppblomstringer. Da er testing, isolering, smittesporing og eventuell karantene viktig. På denne måten kan vi bevare kontrollen.
Så: Har du symptomer? Sjekk din kommunes nettside og se hvor du kan teste deg.
Bent Høie, helse- og omsorgsminister (H)
Vi reagerer på Aftenpostens ordvalg
I Aftenpostens artikkel 10. juni om Oslobiennalen, «Se verkene i Oslobiennalen her», var det en oversikt over Oslobiennalens totale produksjonskostnader for hvert enkelt kunstprosjekt i 2019. Oversikten var hentet fra Oslobiennalens regnskap og viser totale kostnader.
Vi har som mål å være så åpne og transparente som mulig, men vi reagerer på Aftenpostens ordvalg, som gir grunnlag for betydelige misforståelser.
Aftenposten har valgt å omskrive vår formulering «totale produksjonskostnader» til «offentlig støtte». Vi presiserer at det ikke er utbetalt «støtte» til kunstnerne utover et rimelig honorar.
Kostnadspostene er de totale prosjektkostnadene som relaterer seg til kunstproduksjon. Som i Oslo kommunes kunstordning for øvrig kostnadsføres biennalens egne prosjektkostnader, som utgifter til arrangementssted, kunstnerisk ansvarlige kuratorer, produsenter og researchere, på hvert enkelt prosjekt.
Vi beklager spesielt overfor kunstnerne at denne misforståelsen har oppstått, da det kan gi et feil inntrykk og bidra til å svekke den tilliten publikum har til deres virke.
Vi legger til at alle kostnadene knyttet til produksjonene er Oslobiennalens ansvar, ikke kunstnernes.
Vi ønsker også å presisere at vi er stolte over de samarbeidene vi har hatt med de ulike kunstnerne, og alle verkene som ble produsert som del av biennalen i fjor.
Ole Slyngstadli, daglig leder, Oslobiennalen
Israel har ikke rett til å annektere Vestbredden
Reidar Holtet presenterer i Aftenposten 15. juni sitt belegg for påstanden om at Israel skal ha folkeretten på sin side med tanke på sitt krav på Vestbredden. Noe er riktig og noe galt.
Det er korrekt som Holtet skriver, at araberne avviste FNs delingsplan av 1947 og gikk til angrep. Resultatet ble at jødene fikk et større landområde enn planen hadde tiltenkt dem.
Vestbredden forble okkupert av den nyopprettede staten Jordan, men innlemmet etter en folkeavstemning i 1950. Så ble området okkupert av Israel under seksdagerskrigen i 1967.
Fredsavtalen mellom Israel og Jordan av 1994 fastsetter grensene « ... without prejudice to the status of any territories that came under Israeli military government control in 1967» (... uten at det tas standpunkt til status for noen av de territorier som kom under israelsk militærstyre i 1967» – artikkel 3 pkt. 2 i avtalen). Dermed har Jordan gitt avkall på områdene uten å overføre dem til Israel.
Er Vestbredden etter krigens regler gjenerobret lovlig, slik Holtet hevder? Utsagnet forutsetter at området i utgangspunktet har tilhørt Israel. Det får Holtet eventuelt forklare nærmere. For øvrig gir ikke en erobring i utgangspunktet noen folkerettslig adgang til å innlemme et område i ens egen stat.
Når det gjelder palestinernes eget forhold, er det nok mye vi kan være enige om. Problematikken har flere sider, men at Israel skulle ha noen folkerettslig adgang til å annektere Vestbredden eller deler av den uten etter avtale med palestinerne, må jeg avvise.
Arne Willy Dahl, generaladvokat (pensjonert)
Språk og integrering er ikke det samme
Mot et samlet fagmiljø vil regjeringen innføre skjerpet språkkrav for statsborgerskap. Vi er norsklærere for innvandrere, og når kunnskapsministeren sidestiller norskkrav for statsborgerskap med å ta språk på alvor, knyttes språkkravet direkte til vårt arbeid.
Alle som lærer norsk, har ulike forutsetninger og livssituasjoner som påvirker læringen, f.eks. skole- og livserfaring og helse- og omsorgsoppgaver. Motivasjon og læring blir også påvirket av forventningene de har til seg selv, og mulighetene de ser i landet. Med det skjerpede språkkravet frykter vi at de med størst utfordringer til å nå B1 muntlig, vil få lavere forventninger, og at flere som kunne nådd B1, heller sikter mot unntak. Begge deler kan skade læring og integrering.
Språk er viktig i integreringsprosessen. Språk åpner dører og skaper hindring. Men vi minner om at vellykket språktilegning og integrering ikke er det samme. Viljen til integrering er ikke ensbetydende med språknivå. Man kan snakke godt norsk uten å være integrert. Man kan være integrert uten språkferdigheter på B1-nivå. Vi kan ikke måle integrering ved å vurdere språkferdigheter. Derfor må tilknytning og botid i landet være viktigere enn språkkrav.
Vi ønsker at ministeren slutter å skyve vårt arbeid foran seg for sitt skjerpede språkkrav, for dette er ikke noe vi vil ha! Dette hjelper oss ikke i jobben.
Jonas Svendsen og Live Grinden, lærere ved Nygård skole
Tester må evalueres grundig
I et innlegg i Aftenposten spørres det hvorfor en norskutviklet test ikke tas i bruk i Norge for å forebygge enda flere tilfeller av livmorhalskreft blant unge kvinner.
Svaret er at denne testen ikke er evaluert grundig nok i screening. Den er heller ikke sammenlignet med andre etablerte tester og metoder for kvalitetssikring, hverken når det gjelder effekt eller kostnad/nytte.
Kreftscreeningen må balansere mellom å forebygge så mange krefttilfeller som mulig og samtidig unngå unødvendig behandling som kan føre til komplikasjoner, for eksempel i forbindelse med svangerskap. Derfor er det viktig at alle teststrategier rettet mot yngre kvinner er spesielt godt dokumenterte før de brukes.
Rådgivningsgruppen for Livmorhalsprogrammet er bekymret over at noen laboratorier fortsetter å bruke en test fra én enkelt kommersiell aktør, og som mangler dokumentasjon. Ny utprøving bør gjøres i solide forskningsprosjekter, med åpenhet rundt finansieringskilder, der kvinnene gir informert samtykke og testen prøves ut mot andre teststrategier.
Deretter må en uavhengig ekspertgruppe vurdere forskningsresultatene. Slik kan vi få en enda bedre kvalitetssikring for å oppdage kreft og alvorlige celleforandringer tidlig nok.
Ameli Tropé, leder av Livmorhalsprogrammet
A. Kathrine Lie, OUS Radiumhospitalet, Patologforeningens representant i Faglig Rådgivningsgruppe for Livmorhalsprogrammet
Christine Monceyron Jonassen, Sykehuset Østfold, NMBU, leder for Faglig Rådgivingsgruppe for Livmorhalsprogrammet
Giske Ursin, direktør, Kreftregisteret
