Katalansk løsrivelse er ikke et flertallskrav | María Isabel Vicandi
Konflikten er ikke mellom Spania og Catalonia, men mellom katalanere.
Jeg vil henvise til informasjonen publisert av Aftenposten om situasjonen i Catalonia og påpeke en del opplysninger for å bidra til et mer helhetlig bilde.
Uavhengighet har aldri vært et flertallskrav i det katalanske samfunnet, hverken i fortid eller i nåtid. Historisk har Catalonia alltid vært en del av Spania og har krevd et høyt nivå av selvstyre og anerkjennelse av regionens egenart, men alltid som en del av Spania. Disse kravene ble garantert i den spanske Grunnloven av 1978, som ble godkjent i en folkeavstemning av 80 prosent av katalanerne.
Jakt på syndebukk
Catalonia bidrar til statskassen i forhold til sitt regionale bruttoprodukt og mottar i forhold til regionens befolkning. Dette er i henhold til det territoriale solidaritetsprinsippet, et grunnleggende prinsipp i ethvert demokrati som man finner både på EU-nivå og i Norges og Spanias grunnlover.
Siden både Catalonias befolkning og bruttoprodukt er stort sett i forhold til andre regioner i Spania, er forskjellen mellom det regionen mottar fra og det den bidrar til statskassen veldig liten. Den økonomiske krisen i 2008 påvirket Catalonia veldig hardt, og letingen etter en syndebukk utenfor regionen bidro sterkt til å øke antallet tilhengere av uavhengighet, som frem til da hadde vært veldig lavt.
Byrden av løsrivningsprosjektet i Catalonia ble lagt på katalanerne mot flertallets vilje, og det har skapt store splittelser i det katalanske samfunnet. Konflikten er ikke mellom Spania og Catalonia, men mellom katalanere, og kan bare overvinnes gjennom dialog basert på respekt for loven med utgangspunkt i Grunnloven og den Katalanske Statutten.
Kongeriket er udelelig
Spania er et felles prosjekt som består av et rikt og variert sett identiteter samlet i Spania som enhet. Som den norske Grunnloven, vedtar også den spanske Grunnloven at kongeriket er udelelig. Den Konstitusjonelle Domstolen i Spania, som beskytter den konstitusjonelle orden, advarte katalanske myndigheter om ulovligheten i å holde en folkeavstemning om uavhengighet og av å ta institusjonelle avgjørelser som skulle provosere løsrivelsen.
Som en konsekvens av å ignorere disse advarslene og å fremme det påfølgende angrepet mot offentlig orden, har de fremste forkjemperne for løsrivelsesprosessen blitt dømt for lovbrudd i Spania.
Lovbruddene er blitt bevist i en uavhengig domstol i en fullstendig transparent rettsprosess og med alle de garantier for en rettferdig rettergang man har i et fullt demokratisk land som Spania. Dommene kan sammenlignes med strafferammene i andre europeiske land for lignende lovbrudd. I Norge ville lignende handlinger nedtegnet i den norske straffeloven ført til en fengselsstraff på inntil 21 år om gjerningspersonen var et medlem av norske myndigheter.
Rettsstaten må respekteres
I Spania kan man selvfølgelig fritt ytre uavhengighetsretorikk. Det man derimot ikke kan gjøre, er å begå lovbrudd og late som de kan gå ustraffet hen fordi de er begått i navnet på et politisk prosjekt. Dette ville bety slutten på demokratiet og rettsstaten.
De alvorlige sammenstøtene som er blitt utløst i Catalonia etter offentliggjørelsen av dommen, er et nytt forsøk på å fremtvinge et prosjekt gjennom vold og tvang. Det forventes at disse episodene overbeviser den katalanske regjeringen om behovet for å respektere rettsstaten og åpne en dialog som tar sikte på å gjenvinne sameksistens mellom katalanerne. Spanias regjering vil ikke spare på innsatsen i denne saken, slik at Spania fortsetter å være et eksempel på hvordan man kan kombinere enhet og flertall.
