Hvorfor tillater vi at sykling er farlig? | Lars Skaug

  • Lars Skaug
Den hvite sykkelen er satt opp i krysset i Bjørvika for å minnes kvinnen som omkom.

Vi kan ikke leve med sykling som en risikosport i Oslo. Det er ikke holdningskampanjer og flotte taler som skal til.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Som syklist i Oslo har jeg ofte følt meg utsatt, men frem til 20. mars i år har jeg unngått ulykker. Så smalt det. På vei inn innkjørselen der jeg bor, ble sykkelen og jeg slengt i luften idet jeg traff en bil. Jeg pådro meg sårskader og en hjernerystelse og måtte sykemeldes i over en uke. Det kunne ha gått verre.

Hell i uhell, sier mange. En ulykke som ikke burde skjedd, sier jeg.

Det er blitt skrevet mye om manglende infrastruktur for syklister i Oslo. Senest i A-magasinet kunne vi lese om 38-årige Karine Wang som mistet livet i en sykkelulykke på vei hjem.

Da Karine Wang hadde syklet fra Ås til Oslo den morgenen, la hun ut denne glade oppdateringen på Facebook. Da hun syklet hjem igjen, døde hun.

I samme artikkel kan vi lese at politiet har rykket ut til 1089 sykkelulykker siden 2009, og at Transportøkonomisk institutt (TØI) anslår at bare 10 prosent av slike ulykker rapporteres. De reelle antallet ulykker er derfor sannsynligvis over 10.000 i det samme tidsrommet. Hvorfor godtar vi slik risiko?

Tiltakene vi trenger

Det er ikke holdningskampanjer og flotte taler som skal til, men trygge sykkelveier.

I Nederland har de jobbet iherdig med trafikksikkerhet siden 70-tallet, og landet er nå blant de tre i Europa med færrest trafikkulykker samtidig som de sykler mer enn noen andre. Grunnen er ganske enkel: De har separert syklister fra bilister og gående og gjort det enkelt og trygt å ferdes i trafikken.

Når veier skal lages, har ingeniørene en verktøykasse med løsninger de kan bruke: sykkelfelt, opphøyd eller ikke, egne trafikklys for syklister og så videre. I Nederland har de så mange flere verktøy å jobbe med og de bruker dem flittig fordi innbyggerne krever det og politikerne lytter. Et eksempel er kryss med lave, men effektive barrierer som skiller syklister fra biler. Et annet eksempel er det som på godt norsk kan kalles sambruksområde, det nederlandske «woonerf», en løsning som gir sikkerhet og trivsel i mange nabolag.

Transportøkonomisk institutt har allerede evaluert mange sikre måter å tilrettelegge for myke trafikanter på, men konkluderer med at kommunene må ta tiltaket til å sette dem i verk.

Et sjeldent perspektiv på Dronning Eufemias gate, som har fått mye kritikk for tilrettelegging for sykkel. Nå skal Statens vegvesen gjøre en rekke endringer.

Det haster med å ta grep

Hva er det så Oslo Byråd venter på? Hvorfor må vi vente på at flere syklister skal skades før tiltak innføres? Tiden for flotte ord og luftige mål er over. Det er på tide med handling. Oslo Byråd må gi tillatelse til å bygge kryss etter nederlandsk design og sambruksområder der det lar seg gjøre. Det vi har sett så langt, ligner mest et lappeteppe av halvgode løsninger. Hvorfor skal vi godta det?

Byrådet har satt som mål at hver fjerde reise skal være med sykkel innen år 2025, sammenlignet med bare 5 prosent i 2015. La oss ikke risikere liv og helse i søken etter det målet, men lære av land som har vist oss hvordan det skal gjøres.

Det haster med å ta grep. Vi kan ikke leve med sykling som en risikosport i Oslo.