Hvorfor denne skepsisen til det norske barnevernet? | Mari Trommald
Det er langt flere likheter mellom barnevernet i Norge og Polen enn hva mediene og andre krefter gir uttrykk for.
I et debattinnlegg i Aftenposten 28. mars skriver den polske ambassadøren Iwona Woicka-Żuławska om barnevernssystemet i Polen og prinsippene for det.
Basert på ambassadørens innlegg er konklusjonen at det er langt flere likheter enn ulikheter når det kommer til barnevernssystemene i Norge og Polen enn hva mediedekningen og enkelte krefter ønsker å gi uttrykk for.
Fremstillingen av at det er store likheter mellom barnevernssystemene i de to landene, sammenfaller med inntrykket Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har fått etter flere reiser til Polen de siste månedene.
Klare likheter
Sammenfallende for begge lands systemer er at det settes inn hjelpetiltak hvis det vurderes at barnets helse og utvikling er truet. Det gjøres for å bistå familiene og heve foreldrenes omsorgskompetanse.
Dersom man ser at slike hjelpetiltak er tilstrekkelig til å sikre barnet, er en plassering utenfor hjemmet siste utvei. Slik er det både i Norge og i Polen. I begge land skal en plassering av barnet utenfor hjemmet helst være i et fosterhjem.
I Polen vil en slik beslutning tas av en domstol, mens det i Norge er Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker som treffer beslutningen. Det er altså klare likheter mellom barnevernssystemene i de to landene. Så hva bunner skepsisen til det norske barnevernet i?
Mistillit til norsk barnevern i utlandet: – Norges anseelse kan bli rammet
Flere overtagelser blant norske
Vi vet at det blant polske borgere i Norge prosentvis er færre omsorgsovertagelser enn blant etnisk norske. Tallene for polske barn under omsorg i Norge er 3 av 1000, mens tallet for etnisk norske er nesten 8 av 1000.
Det betyr at det er over dobbelt så mange omsorgsovertagelser blant etnisk norske. Når vi vet dette, og i tillegg vet at systemene er så like som de er, er det betimelig å spørre seg om skepsisen til det norske systemet skyldes feilinformasjon.
Det pålegger derfor de som er kontakt med den polske befolkningen i Norge, et stort ansvar for å formidle dette. Det gjelder norske myndigheter, de enkelte barnevernskontor, men også det polske miljøet i Norge. Når tillit bygges, må faktum være rådende, ikke myter eller skremselspropaganda.
Det er gledelig at ambassadøren er klar på at systemene er så like, slik at barnevernet både i Norge og i Polen kan gi den hjelpen som trengs til barn som har sin helse og utvikling truet.
Hvis debatten om barnevernet skremmer foreldre fra å søke hjelp, har vi mislykkes som samfunn | Mari Hagve, barnevernssjef i Bærum
Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
