Kort sagt, fredag 26. mars
OL-boikott. Fleksibel foreldrepermisjon. Kjøtt i kostholdet. Antallet psykologer. Her er dagens kortinnlegg.
Gratis skolemat virker
Skolemat fungerer utjevnende på sosiale forskjeller blant barn og er bra for folkehelsen. I motsetning til hva Therese Sollien hevder i sin kommentar i Aftenposten, er det grundig faglig belegg for dette.
I rapporten Sunnere matomgivelser i Norge i 2020 er et enkelt skolemåltid på annenplass av 14 tiltak ekspertgruppen anbefaler med hensyn til sosial utjevning, og på fjerdeplass i viktighet.
I en situasjon med økende sosiale ulikhet, økende barnefattigdom og økende overvekt og fedme blant unge er det ingen grunn til å nøle. Norske barn trenger et sunt skolemåltid, på samme måte som de trenger et tilbud om en time daglig fysisk aktivitet på skolen.
I mange land har skolemåltidet lange tradisjoner og tverrpolitisk oppslutning. I Norge har dette glimrende folkehelsetiltaket havnet i politisk kryssild. Det er på høy tid å legge bort ideologisk uenighet og stille seg bak forslag som vil bedre folkehelsen og gi skoleelever mer overskudd til å lære. Et sunt skolemåltid er også en investering i gode vaner.
En god start vil være å gjøre skolefruktordningen gratis og la den gjelde alle. Som samfunn har vi ikke råd til å la være å investere noen kroner for at alle skolebarn skal få tilstrekkelig og sunn mat, slik at de kan delta med fulle krefter i skoledagene.
Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen
Prioriter heltene våre
Denne uken døde mamma av koronaviruset. Forrige måned klarte hun seg ikke lenger i egen leilighet. Til vår glede fikk hun plass på sykehjem. De andre beboerne var vaksinerte, men de hadde ikke noen vaksine igjen til mamma. Hun ble lovet at hun skulle få den snart.
Dessverre var det heller ikke nok vaksiner til de ansatte. To uker senere ble hun til tross for smitteverntiltak smittet av en positiv ansatt. To uker senere døde hun på sykehuset.
Etter å ha fulgt mamma gjennom sykdommen og snakket med pleierne, innser jeg hvilken krigslignende situasjon de står oppe i. I mer enn ett år har de utsatt seg selv for smitterisiko på jobb. Samtidig som de har hatt belastningen av at de selv kunne smitte pasienter uten å vite at de er smittet.
Min mor hadde et langt og bra liv og var selv sykepleier i over 40 år. Det hun likevel ikke kunne forstå, var hvorfor vaksinene prioriteres til de eldste istedenfor dem som står i frontlinjen og skal gi helsehjelp til befolkningen.
Er det ikke nå på tide at vi tar innover oss at koronaen representerer en betydelig helserisiko? Og at vi prioriterer dem som tross alt er viktigst for vår felles helse og fremtid, nemlig de ansatte i helsevesenet?
Egil Hogna, Oslo
Den ubehagelige sannheten om Erling Lorentzen
Brasil-kjenner Torkjell Leira mener min nekrolog over Erling Lorentzen «diskrediterer alle som kritiserte Lorentzen» når den sier at «historien som ble fortalt av aktivister og norske medier (...) var så unyansert at den ble direkte feil».
Da forlaget Cappelen Damm i 2013 spurte meg hva jeg visste om Lorentzen, svarte jeg «at han er gift med en prinsesse, dreper indianere og hugger ned regnskog».
Dette bildet hadde jeg fra medienes ukritiske gjengivelse av påstander fra aktivister om at Aracruz Celulose hadde tatt land fra urfolk og hugget ned regnskogen for å lage eukalyptusplantasjer.
Begge deler er beviselig feil. Som Lorentzens biograf er jeg den som er best plassert til å slå dette fast, når mannens liv og ettermæle skal oppsummeres på noen få avsnitt.
Leira hevder å kritisere nekrologens påståtte sjangerbrudd. Hans egentlige problem er nok heller at nekrologen slår fast det som kan være en ubehagelig sannhet for ham. Nemlig at beskrivelsen av Lorentzen og Aracruz fra en del miljø- og urfolksaktivister var usann.
I biografen om Lorentzen beskriver jeg grundig hvordan og hvorfor konfliktene mellom Aracruz og urfolks- og miljøvernaktivister oppsto, samt hvilke feil og overtramp selskapet begikk i håndteringen av disse.
Hvis Leira heller kan påpeke faktafeil eller komme med konkrete eksempler på historier og perspektiver jeg burde ha inkludert i min fremstilling, så den kunne blitt mer balansert og korrekt, imøteser jeg gjerne dette.
I mellomtiden mener jeg mitt forsøk på å rette opp i det inntrykket enkelte har forsøkt å skape av Lorentzen, står seg godt. Rett skal være rett.
Stig Arild Pettersen, forfatter og redaktør
Boikott gir feil vinnere
Jeg har en kommentar til debatten om boikott av OL i Beijing i 2022.
I 1980 boikottet flere enn 63 land lekene i Moskva på grunn av Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan. Jeg kan ikke se noe annet resultat av denne boikotten enn at det ble kåret feil olympiske mestere og medaljevinnere i mange idretter. Det var på grunn av at de beste utøverne ble holdt borte fra lekene.
Nå ser det dessverre ut til at det igjen er krefter i sving for at idretten skal rake kastanjene ut av ilden for politikere som ikke klarer å løse de problemer de er satt til å ta seg av.
Hvis det blir noe av boikotten, er det min påstand at det eneste resultatet vil bli at det er idretten og hardt trenende utøvere som igjen vil bli skadelidende, ved at det vil bli kåret feil olympiske mestere og medaljevinnere i mange idretter.
Arthur S. Knudsen, tidligere president, Norges Svømmeforbund
Barnefamiliene må få bestemme mer selv
Aftenpostens leder 17. mars kaller KrFs forslag om en mer fleksibel foreldrepermisjon en svakt begrunnet pengeødsling og en trussel mot tilknytningen til arbeidslivet. Småbarnsfasen er en kort periode av et stadig lengre yrkesliv. KrF aksepterer ikke premisset om at vi må velge mellom det ene eller det andre.
KrF mener den tredelte foreldrepermisjonen blir for rigid. Barn og familier er ulike. Vi ønsker en foreldrepermisjon som i større grad gjenspeiler dette. Derfor vil vi ha fedrekvote på ti uker og utvide permisjonstiden med fire uker. Dette gir mer fleksibilitet og mer tid sammen i de første månedene av barnets liv.
Denne vinteren og våren har en del sykehus praktisert svært strenge regler med krav om at partner kun fikk være til stede i den såkalt aktive fasen av fødselen. Dette har skapt reaksjoner. Viktigheten av partners tilstedeværelse før, under og etter fødsel er blitt synliggjort av dette. Vi mener det er en god investering å gi far en ekstra uke rett etter fødsel. Det kan gjøre starten på foreldretilværelsen enklere for mange.
KrFs ambisjon er et samfunn som tar utgangspunkt i familiene og gir dem rom til å forme sin egen hverdag. Et arbeidsliv på familienes premisser. Det må være aksept for at familier tar ulike valg.
Kjell Ingolf Ropstad, partileder i KrF
Snikende kjøttlobby – eller åpent opplysningsarbeid?
Snikreklame og kjøttpushing er noen av de dårlige hensiktene som de siste dagene er blitt tillagt oss i MatPrat. Hva skjedde egentlig med den offentlige debatten rundt norskprodusert egg og kjøtt?
MatPrat er opplysningskontoret for egg og kjøtt. Vår hovedoppgave er å hjelpe norske forbrukere til å lage god mat og fortelle hvor maten kommer fra. Vi tar vår opplysningsoppgave på alvor, og en del av jobben er å bidra til å belyse flere sider ved viktige samfunnsspørsmål. Det er grunnen til at norske bønder betaler lønnen vår, og det er slett ikke noe vi prøver å skjule. Tvert imot, vi er stolte av det. Karakteristikkene som blant annet Filter Nyheter, MDG og vegetarbloggere har gitt oss, kjenner vi oss ikke igjen i.
Selv om vi mener at egg og kjøtt er naturlige deler av et sunt kosthold, betyr ikke det at kjøtt og egg er det eneste vi vil at folk skal spise. MatPrat fremmer et variert og balansert kosthold og bruker Helsedirektoratets kostråd som grunnlag. Vi mener at alle, både unge og voksne, skal få tilgang til kunnskap om matlaging, få muligheten til å utvikle matglede og få innsikt i hvor maten kommer fra. Målet for alle bør være et sunt og variert kosthold. At noen velger ikke å inkludere kjøtt i kosten sin, respekterer vi fullt ut. Det bør være like stor respekt for dem som vil spise kjøtt.
Marthe Helene Bogerud, kommunikasjonssjef, MatPrat, Opplysningskontoret for egg og kjøtt
Er antall psykologer egentlig problemet?
Det utdannes ikke nok psykologer, slår Aftenposten fast 22. mars. Det høres intuitivt ut i en tid hvor «alle» kjenner på frynsete nerver. Men antallet psykologer har allerede økt dramatisk de siste årene. Vi nærmer oss 10.000, uten at forekomsten av psykiske lidelser har gått ned av den grunn. Tvert imot.
Naturligvis, hvem sier vel nei til mer penger eller flere kompetente folk. Ikke jeg – i alle fall ikke i et valgår. Men spørsmålet er om det viktigste problemet akkurat nå er for få psykologer?
Jeg er ikke overbevist. Flere psykologer hjelper vel lite hvis problemet er at god og virksom behandling ikke prioriteres. Tenk på prøveprosjektet med psykologer på fastlegekontorene. Det strandet på grunn av penger og dårlig organisering. Lite hjelper vel også nye psykologer hvis de søker seg til storbyene og distriktene må fortette med kostbar innleie av vikarer. Flere psykologer til å «samlebåndsbehandle» gir ikke bedre utbytte for pasienter som trenger skreddersøm. Slike psykologer kan uansett ikke løse vår største folkehelseutfordring, skal vi tro Arne Holte, professor emeritus i helsepsykologi.
Hvis det likevel skal utdannes flere, må minst to ting på plass: friske midler til nye stillinger, og psykologene må speile befolkningen i større grad, med flere menn og flere med flerkulturell bakgrunn.
Jørgen Flor, psykolog og forfatter
