Nå blir byutvikling allemannseie
Arkitekturopprøret har inntatt samfunnsdebatten. Det må alle som jobber med byutvikling, ta til seg.
På kort tid har gruppen som viser bilder av bygninger før og nå, fått oppslutning av mange tusener i sosiale medier. Som riksantikvar er jeg alltid glad for diskusjoner om arkitektur og bymiljøer. De bør ikke begrenses til planmyndigheter, arkitekter eller – for den saks skyld – kulturmiljøforvaltningen. Derfor bli det for enkelt når Erling Dokk Holm kaller arkitekturopprøret «et grunt opprør» i Aftenposten 21. april. Nå er det mest av alt tid for å lytte. For hva slags steder vi ønsker å bo, bør vi alle ha en mening om.
Da arkitekturopprørerne fikk vise frem nybygg de liker, handlet det mye om tilpasning til byrommet, menneskevennlige dimensjoner, liv på gateplan og variasjon.
Andre har påpekt at man ikke kan se bygningene isolert, men at et større bymiljø og landskapsdimensjoner er viktig. Jeg er helt enig. For all god byutvikling må mennesket stå i sentrum.
Arkitekturopprøret skiller seg fra de tidligere vernekampene fra og med midten av 1900-tallet. Før var det gjerne rivingen av et bestemt område eller en bygning som skapte protester. «Opprøret» vi ser nå, handler om hva slags byer og tettsteder vi vil ha, hva omgivelsene betyr for oss.
Både kulturminner og god arkitektur bidrar til inkluderende miljøer som fremmer trivsel. Å gjenbruke bygninger er i tillegg viktig for å få ned klimagassutslippene raskt. Byggebransjen står globalt for 40 prosent av utslippene. I Norge er tallet 15 prosent. Det er likevel betydelig, siden vi har forpliktet oss gjennom Parisavtalen til å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Dagens gjenbruk kan bli morgendagens arkitektur, skrev Gaute Brochmann nylig i Morgenbladet.
Dagens arkitektur og byplangrep må vi dessuten leve med i lang tid. Nå som bilene i større grad forsvinner fra våre bysentra, har byutviklere en større mulighet. Vi kan skape byrom som bidrar til det gode liv for befolkningen – eller ikke. Derfor bør alle tenke over hva slags by de vil bo i, og argumentere høyt og tydelig i samfunnsdebatten.
