Debatt

Vestlig politikk i Syria er urealistisk | Torgeir E. Fjærtoft

  • Torgeir E. Fjærtoft

Kvinnelig soldater fra Syrian Democratic Forces (SDF) løper sammen med barn i byen Tabaqa etter at den i forrige uke ble frigjort fra IS. Bildet ble tatt fredag 12. mai. Foto: REUTERS/SCANPIx

En politisk løsning i Syria er den Tyrkia og Iran kan bli enige om og som Israel ikke motsetter seg. En slik løsning vil få støtte fra stormaktene.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er nå Russland sammen med Iran og Tyrkia som har størst innflytelse på den videre utvikling i Syria som følge av endrede maktforhold etter Aleppos fall. Siden denne nye alliansen kan undergrave langsiktig stabilisering ved å blokkere utviklingen av demokrati og menneskerettigheter, blir spørsmålet: Hvordan er den videre vestlige strategi?

Urealistisk, det er mitt inntrykk etter å ha studert den mest autoritative erklæring om vestlig politikk i Midtøsten, USAs forsvarskommandos strategidokument, Posture Statement, og hatt en rekke samtaler i tyrkiske tenketanker med gode kontakter til det tyrkiske regime.

Vurdere virkninger fremfor hensikter

Strategien er urealistisk fordi den gjør den samme feil som vestlig strategi i Afghanistan, Irak og Libya: Den blander sammen strategiens mål med dens utilsiktede virkning. Ifølge nobelprisvinneren i økonomi, psykologen Daniel Kahneman, er dette en vanlig årsak til irrasjonelle beslutninger.

Ifølge USAs forsvarskommando virker nå vestlig militærstrategi i Midtøsten ved å bygge ut gode relasjoner med lokale samarbeidspartnere. Gjennom disse samarbeidspartnerne er målet først å nøytralisere terrorregimet til IS for deretter å arbeide for politiske og humanitære løsninger.

Kjernen i den lokale koalisjon som vestlig strategi skal virke gjennom, er kurdiske styrker. Det vil si at den vestlige strategi som konsekvens bygger opp kurdiske selvstyrte områder i Syria. Dermed gjentas mønsteret fra Irak der det i praksis selvstendige, kurdiske selvstyret er resultat av USAs flyforbudssone mot Saddam Husseins regime etter den første Gulfkrigen på begynnelsen av 1990-tallet. På sikt er denne strategien realistisk i den grad den blir godtatt av Tyrkia og Iran.

Les også

Aftenposten mener: Nytt, men svakt håp for Syria

Innflytelse og undergraving

Strategidokumentet slår fast den nåværende koalisjon med størst innflytelse på utviklingen i Syria, Russland og de to viktigste regionalmaktene, Tyrkia og Iran, står i veien for målet om å stabilisere regionen. Det er gode grunner for å hevde det. Russland ser ut til å sette kortsiktige maktpolitiske hensyn foran en langsiktig stabilisering gjennom demokrati og menneskerettigheter, Tyrkia opplever kurdiske selvstyre på andre siden av grensen i Syria som en enda større trussel enn IS, mens Iran motarbeider nødvendige endringer i Assads regime gjennom sin libanesiske geriljabevegelse Hizbollah og sjiamilitser, som nå i stor grad består av afghanske flyktninger.

Tyrkia kan hindre en politisk løsning gjennom å angripe de kurdiske styrker som utgjør kjernen i Vestens koalisjon, og Iran kan i verste fall la afghanerne fra sjiamilitsene bosette seg i områder forlatt av de syriske flyktningene i Tyrkia.

En frykt på tyrkisk sider er at Iran på denne måten vil styrke sin posisjon gjennom å redusere sunnimuslimenes flertall i Syria. Strategidokumentet til USAs forsvarskommando reiser også spørsmålet om Iran vil bruke styrker de kontrollerer i Syria og Irak til å angripe vestlige styrker når terrortruslene fra IS er nøytralisert? Kan Den iranske revolusjonsgarden, som er ansvarlig for Hizbollah, tro at en ny krig mellom Hizbollah og Israel er det som skal til for å forene de splittede, islamske krefter i Syria under iranske ledelse og samtidig bekjempe Revolusjonsgardens politiske motstandere hjemme i Iran?

Vestlig strategi kan bli mer rasjonell

Grunnen til at vestlig strategi er irrasjonell, slik den er definert av den amerikanske forsvarskommandoen, er at selv om Russlands, Tyrkias og Irans politikk står i veien, er strategiens mål ikke realistiske uten at disse tre land medvirker. De må derfor bli overbevist om at en politisk løsning er bedre enn fortsatt krig.

Kort sagt: En politisk løsning i Syria er den Tyrkia og Iran kan bli enige om, og som Israel ikke motsetter seg. En slik løsning vil få støtte fra stormaktene.

Etter mine samtaler i Ankara tror jeg følgende kompromiss kan danne grunnlag for en politisk enighet mellom Tyrkia og Iran:

  • Tyrkia må godta et kurdisk selvstyre i Syria av tilnærmet samme type som i Irak og dessuten akseptere det sittende regime i Damaskus i en overgangsfase. Forutsetningen er at kurdiske myndigheter hindrer terrorisme mot Tyrkia og avstår fra å oppildne tyrkiske kurdere til separatisme.
  • Iran må trekke de afghanske sjiamilitsene tilbake og avstå fra å provosere frem israelske motangrep, mot at de får la Hizbollah bli i Syria.

Dette er ikke en løsning noen av disse landene ønsker, men de står overfor samme dilemma: Er en bedre løsning mulig ut fra rådende maktforhold?

Mentale omstillinger nødvendig

Uten en slik enighet mellom Tyrkia og Iran har den nåværende vestlige strategi dårlige prognoser. Det krever en del mentale omstillinger for at denne strategi skal bli mer realistisk enn tidligere vestlige strategier.

Det er samspillet mellom forskjellige gruppeidentiteter som er de dypereliggende drivkrefter i konfliktene. Dette samspillet følger faste, forutsigbare mønstre:

Konfrontasjoner skaper fiendebilder gjennom rigide gruppeidentiteter, men dialog og samarbeid åpner for praktiske løsninger og mangfoldige, overlappende identiteter.

Dette er bevist av professor Dan Shapiro ved Harvard Program on Negotiation. Her er den egentlige forklaringen på utviklingen av europeisk samarbeid etter annen verdenskrig.
Det tyske utenriksdepartement forsøker å bruke eksempler fra europeiske historie til å utvikle en overbevisende modell for politiske løsninger i Syria: Felles sikkerhet, garantert av alle berørte stormakter. Utviklingen i Europa viser at politiske identiteter endrer seg. De to store dominerende politiske bevegelser etter annen verdenskrig – kristeligdemokratene og sosialdemokratene – har beveget seg fra naboskapet til de ekstreme ideologiene, fascismen og kommunismen, inn mot sentrum, fra ideologiske ytterpunkter til samarbeid om praktisk politikk.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter .

Les mer om

  1. Krigen i Irak og Syria
  2. Hizbollah
  3. Irak
  4. Iran
  5. Tyrkia
  6. Krig
  7. Midtøsten

Krigen i Irak og Syria

  1. VERDEN

    – Russisk angrep mot tre sykehus i Syria

  2. VERDEN

    Truer med offensiv i Syria

  3. VERDEN

    Syrias utenriksminister ber flyktningene vende hjem

  4. DEBATT

    Et ulovlig missilangrep | Langford og Ulfstein

  5. VERDEN

    TV-stasjonen skulle rapportere om Syria-bombing: Viste tre år gammel video fra Ukraina

  6. VERDEN

    Ett angrep – minst tre versjoner av hva som skjedde