Debatt

Intensivkapasitet og prioritering på liv og død

Den aller beste kvaliteten må ikke bli det godes fiende i spørsmålet om intensivkapasiteten på sykehus kan økes midlertidig for å holde samfunnet åpent under pandemibølger.

Jeg mener vi her må bort fra det ensidige fokuset på optimal intensivhjelp som kriterium for når vi iverksetter tiltak, skriver Henrik Vogt.
  • Henrik Vogt
    Lege og postdoktor, Senter for medisinsk etikk, UiO
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi er i en situasjon der intensivkapasiteten – og spesielt intensivmiljøets kvalitetskrav til behandlingen – begrenser hvor store pandemibølger sykehusene håndterer. Dette definerer når inngripende tiltak settes inn og dermed folks frihet.

I Aftenposten 13. desember skrev jeg derfor at vi må snakke om hva som er «god nok» intensivbehandling i denne krisen. Jeg ba om en avklaring av hvor mye intensivmiljøet og sykehus kan skalere opp kapasiteten.

14. desember svarer Jon Henrik Laake, leder i Norsk anestesiologisk forening, i korthet «ingenting». Han begrunner dette med å si at jeg – og også administrerende direktør i Helse sørøst Terje Rootwelt, som sier sykehusene har «mer å gå på» – ikke har faglige forutsetninger for å mene noe.

Dette er usaklig. Det er lite tillitvekkende at intensivlegenes leder står i åpen profesjonskamp med sykehusledelsen midt i pandemien.

Etter det jeg erfarer, er det langt fra alle intensivleger og sykepleiere som deler Laakes syn. De mener fagmiljøene må tenke utenfor boksen under krisen og komme samfunnets behov i møte.

Vi må bort fra det ensidige fokuset på optimal intensivhjelp som kriterium for når vi iverksetter tiltak

Flere må derfor se på fordeler og ulemper med en oppskalert intensivkapasitet.

Først bør Folkehelseinstituttet kartlegge kunnskapen om hvilke resultater man oppnår med ulik organisering av intensivavdelinger under pandemien. Dette er kritisk viktige premisser nå.

Dernest er dette et viktig prioriteringsetisk, politisk og demokratisk spørsmål.

Jeg mener vi her må bort fra det ensidige fokuset på optimal intensivhjelp som kriterium for når vi iverksetter tiltak. Vi må igjen fokusere mer på hva dette faktisk betyr i form av dødelighet og sykelighet i samfunnet. En oppskalert intensivkapasitet kan bety noen titalls eller hundretalls flere koronadødsfall over tid.

Når vi så vet mer om de negative konsekvensene ved å tilby oppskalert, men ikke helt optimal intensivbehandling, må vi veie økt dødelighet opp mot positive konsekvenser.

Hvor mye liv, for å si det slik, kan vi få ut av å kunne håndtere en pandemibølge uten tiltak? En slik avveining innebærer egentlig en form for prioritering som helsetjenesten ofte står overfor.

Det er ikke noe unikt at fagfolk ikke kan tilby optimal behandling når det har for store kostnader for samfunnet. Det betyr ikke at behandlingen er uforsvarlig eller ikke ønskelig i en spesiell situasjon.

Kravet om den beste intensivbehandling bør ikke bli det godes fiende.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Pandemier
  3. Sykehus