Psykologer i kommunen bør trygdefinaniseres
Retten til nødvendig helsehjelp må ikke bli avhengig av lommebok og bosted.
Anne Gropen Olsen er modig som deler sine erfaringer med å bli avvist som pasient i psykisk helsevern (Aftenposten 8. august).
Hennes fortelling er like presis som den er hjerteskjærende. Den illustrerer konsekvensen av at vi ikke har evnet å bygge opp våre psykiske helsetjenester i takt med befolkningens behov.
Én nærliggende løsning
Vi må forvente at regjeringen tar grep for å hindre at befolkningens rett til nødvendig helsehjelp blir avhengig av lommebok og bosted.
Én løsning er nærliggende: Staten må bidra til å finansiere psykologstillinger i kommunen, slik de allerede finansierer leger og fysioterapeuter.
Det er nemlig ikke bare sykehusene og de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) som er underdimensjonerte til å hjelpe alle som henvises. Behandlingstilbudene for dem med psykiske lidelser som ikke skal til sykehus, er i mange kommuner fraværende eller utilstrekkelige, slik de var for Olsen, og slik Riksrevisjonen har dokumentert.
Olsen og mange med henne burde nemlig ikke behøve å bli henvist til spesialisthelsetjenesten for å få trygg behandling for sine psykiske vansker.
Vi går først og fremst til fastlegen for medisinsk utredning og behandling og til en fysioterapeut med våre muskel- og skjelettplager. Begge er delfinansiert av det offentlige. På samme måte burde også nødvendig psykisk helsehjelp være tilgjengelig i alle landets kommuner.
Utviklingen går feil vei
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at utviklingen går feil vei. Flere psykologer jobber i kommunehelsetjenesten, men i færre kommuner.
84 prosent av kommunene hadde tilsatt psykolog i 2020, mens det tilsvarende tallet var 79 prosent i 2021. Uten staten evner få kommuner å prioritere en videre utbygging av det kommunale psykologtilbudet.
På toppen av det hele har vi en fastlegekrise som ytterligere truer mulighetene for faglig god og stabil behandling av psykiske plager.
Når 67 prosent av fastlegene i en fersk rapport sier de ville ha nytte av samarbeid med en psykolog, er det på høy tid å prøve dette ut mer systematisk. Samtidig kan vi avvikle den strukturelle forskjellsbehandlingen av somatiske og psykiske helseproblemer i Norge.
