Vi trenger en tankesmie for kunst og kultur
Hva om en tankesmie svarte når kunsten var under angrep, og bidro til at den offentlige samtalen om oss handlet om mer enn hva kunsten koster samfunnet, hvor uforståelig den er, eller om kunsten som kjendisarena?
Folk løper, danser, elsker, ler og gråter med oss på øret, i en bok, på en vegg, på en scene. Det er ikke alltid så lett å sette fingeren på hva som skjer, men opplevelsene husker vi. Opplevelsene kan forandre et liv.
Men det som ikke kan telles, det som ikke målbæres i debatten, blir fort borte når prioriteringene gjøres. Derfor trenger vi en tankesmie for kunst og kultur.
Kunstneren er ikke til for seg selv
Kulturfeltet er løsningsorientert, kreativt, debattvillig og meningssterkt. Det må vi være for å kunne gjøre jobben vår og produsere frie, modige, vakre, vanskelige, glade og melankolske kunstneriske ytringer.
Vi er underholdning, fordypning, provokasjon, mening, trøst, glede og utfordring. Vi lufter vett.
Et slikt felt går åpenbart ikke veldig godt i takt. Vi er uegnede som flokkdyr og er derfor lette å marginalisere. Men vi brenner, er engasjerte og risikovillige. Vi velger bort trygge rammer for å gjøre det talentene våre forplikter oss til.
For selv om man må ha evne til en viss sjelegransking om man skal bidra på en adekvat måte som kunstner, er ikke kunstneren til for seg selv. Like lite som arrangørene, galleristene og dramalærerne er det.
I en tid hvor polariseringen og algoritmene gnager på demokratiet, trenger vi kunsten.
På vakt for vårt samfunnsoppdrag
Kunstfeltet skal være mangfoldig. Våre ytringer er, og skal være, forskjellige. Det er på den måten vi bidrar til et levende demokrati. Men vi trenger også gjennomslag. Vi trenger at noen er på vakt for kunsten og for vårt samfunnsoppdrag.
Hva om en tankesmie tok den vakten?
Hva om en tankesmie svarte når kunsten var under angrep, og bidro til at den offentlige samtalen om oss handlet om mer enn hva kunsten koster samfunnet, hvor uforståelig den er, eller om kunsten som kjendisarena?
Kanskje må den også handle om mer enn gode hensikter om mental helse, kognitiv utvikling, sosialisering, integrering, mestringsfølelse og fellesskap.
Vi trenger at noen er på vakt for kunsten og for vårt samfunnsoppdrag
Selvsagt trenger restaurantnæringen at vi holder konserter, slik reiselivsnæringen trenger at spelet blir noe av. Og skolene trenger oss, 17. mai og begravelsene trenger oss.
Om kunst og kultur skal fylle sine sko, må samfunnet også ha språk for og kunnskap om kunsten i seg selv, kunsten som fenomen og faktisk størrelse i folks liv.
For når noen bare må danse når Ole Ivars spiller, er det samme fenomen som når hårene reiser seg under Mahlers 2. med Filharmonien.
Må involvere flere
Kunst og kultur er et allmennmenneskelig fenomen. Det må ikke bli bare for de spesielt interesserte. Den offentlige samtalen om kunst må involvere flere enn en engere krets.
Folk trenger at noen sier hvorfor koret deres er viktig, hvorfor det er viktig å se den utstillingen, lese den boken og hvorfor skolebarna skal ha skikkelig undervisning – også i kunstfagene.
Det er ikke bare fordi vi trenger en pause fra alt annet i livet. Det er fordi vi trenger kunsten i seg selv. Vi trenger at noen peker på skjønnheten, på råskapen, tar pulsen. Vi trenger at noen ser andre perspektiver, at noen binder sammen når alt spriker, at noen sier imot når alle går i takt, at noen løfter blikket.
Skrikende behov for å delta
Frank Rossaviks kommentar i Aftenposten nylig viser med all mulig tydelighet at behovet for å bidra til den offentlige samtalen om kultur er skrikende. Et felt som i hovedsak formidles som kjendisarena, lar seg ikke plutselig løfte når det er valgkamp.
For blir perspektiver på kunstens og kulturens samfunnsoppdrag ivaretatt i den politiske debatten? Skjøtter mediene sin funksjon som samfunnets vaktbikkje når det kommer til kunst og kultur?
I en tid hvor også mediene er under press, ser kulturfeltet ut til å være noe av det som først blir innskrenket. Det er ikke bærekraftig at den offentlige samtalen marginaliserer en hel samfunnsfunksjon.
Faglig forankret legitimering
Vi har tatt initiativ til Tankesmia KRAFT.
Det er en tankesmie som har som hovedoppdrag å bidra til faglig forankret legitimering av kunstens samfunnsoppdrag, og til økt kunnskap om og sterkere forståelse for kunst og kultur.
En uavhengig og selvstendig tankesmie som samler folk fra et bredt kulturfelt, aktører fra alle kunstarter, kulturarbeidere, institusjoner, organisasjoner, akademia, medier, skole og frivillighet.
En tankesmie som synliggjør, dokumenterer og diskuterer kunsten og kulturen som fenomen, profesjon og samfunnsaktør, og som er en tydelig stemme i offentligheten, både i det politiske feltet og i mediene. For kunsten og for samfunnet.
For Tankesmia KRAFT:
Solveig Slettahjell, musiker og initiativtager
Leif Ove Andsnes, musiker
Nosizwe Lise Baqwa, musiker og skuespiller
Ane Dahl Torp, skuespiller
A K Dolven, billedkunstner
Dag Johan Haugerud, filmregissør og bibliotekar
Karoline Krüger, skuespiller og musiker
Ruth Lillegraven, forfatter
Sigmund Løvåsen, forfatter
Guro Nagelhus Schia, danser og kunstnerisk leder
Odd Nordstoga, låtskriver og musiker
Lars Ø Ramberg, billedkunstner
Tom Remlov, filmprodusent, teatersjef og operadirektør
Sigrid Røyseng, professor i kultursosiologi
Toni Usman, skuespiller og regissør
Øivind Varkøy, professor i musikkpedagogikk og musikkvitenskap
Rolf Wallin, komponist
Ingrid Weme Nilsen, dramaturg
Bugge Wesseltoft, musiker
Tone Østerdal, kulturarbeider
