Debatt

Donald Trumps poesi var kvinnehat, rasehat, fremmedhat, smålig hevngjerrighet og likeglad uvitenhet | Ian McEwan

  • Ian McEwan, britisk forfatter

Verdens håp vil klynge seg til de sterke amerikanske demokratiske institusjonene og lindringen som kan oppnås gjennom fornuftig veiledning, skriver Ian McEwan (bildet). Foto: Tina Fineberg / TT / NTB Scanpix

Det vi håper på, er at han løy til tilhengerne sine ved valgmøtene.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Robert F. Bukaty / TT / NTB Scanpix

Charles Darwin klarte ikke å tro at en god Gud kunne skape en parasittveps som sprøyter eggene sine inn i kroppen på en kålorm slik at larvene kan fortære verten sin levende.

Ichneumonidae-vepsen var en utfordring for Darwins allerede sviktende tro.

Vi deler kanskje hans fortvilelse når vi tenker på USAs politiske kropp og denne gyselige tingesten som nå har tatt bolig i den i påvente av å klekkes ut og starte måltidet.

Faren er at det vil begynne å virke normalt

Lamslått vantro, en tilstand vi nå begynner å venne oss til, er en form for fornektelse som svinner raskt, men ikke trinnløst, heller to skritt frem og ett tilbake.

Men innen vi har nådd frem til innsettelsesdagen i januar, kommer vi til å ytre ordene «president Trump» uten hverken villrede eller latter.

Faren er at den vil begynne å virke normal, denne nasjonale selvskadingstragedien som mangler sidestykke, der en mistenkt svindler (Trump University-saken, en av mange, skal opp for retten 28. november), denne narsissistiske, kyniske og vulgære personen med begrenset konsentrasjonsevne skal bli den mektigste mannen i verden, klar til med egne ord å igangsette sin kamp mot liberaldemokratiet, rasjonell samtale, borgerrettigheter, og all slags dannelse, som hos ham går under betegnelsen politisk korrekthet.

Kvinnehat, rasehat, fremmedhat

Både lærde og lakeier vil være ivrige etter å overbevise oss om nettopp hvor akseptabel den nye situasjonen er, men kampen om presidentembetet var lang og avslørte for mye til at det er mulig å glemme det.

Faren er at den vil begynne å virke normal, denne nasjonale selvskadingstragedien som mangler sidestykke

Mario Cuomo, guvernør i New York, ytret de berømte ordene «kampanjer føres i poesi, ledelse er prosa». En god måte å formulere det på.

Om det er sant, var Trumps poesi kvinnehat, rasehat, fremmedhat, smålig hevngjerrighet og likeglad uvitenhet.

Fra talerstolen var det knapt noen mørk menneskelig impuls han ikke enten utviste eller utnyttet.

Hvis Trump mente det han sa

Hvis det var poesien, hva kan vi da håpe på fra den ringere formen, prosaen?

Om det skulle være slik at Trump mente det han sa (tilhengerne hans vil følge med), vil landet styres med brent jord-taktikk: Paris-avtalen om klimaendringer; den hardt tilkjempede atomavtalen med Iran; diverse handelsavtaler; så må han presse Saudi-Arabia og Japan til å skaffe seg atomvåpen; undergrave avtalen om felles bistand gjennom et «foreldet» NATO og dermed risikere russisk invasjon av Baltikum; utslette terroristers familier, starte handelskrig mot Kina gjennom misforstått proteksjonisme; gjeninnføre tortur som en gren av utenrikspolitikken; bygge en 3200 kilometer lang mur langs grensen mot Mexico; hindre muslimer fra å reise inn i USA og gjennomføre en enorm økning i militærbudsjettet.

Om det skulle være slik at Trump mente det han sa, vil landet styres med brent jord-taktikk

Og nasjonalt: fremfor alt «bure inne» motstanderen sin, som han har lovet på tusenvis av valgmøter; forfølge fiendtlige aviser; forfølge kvinnene som har påstått at han har utsatt dem for overgrep, kutte skattene, særlig for de superrike; avskaffe Obamas helsereform og la 24 millioner innbyggere stå uten helsedekning; kutte i budsjettene til offentlige tiltak for fattige og arbeidsløse; «skape» 20 millioner jobber på ti år; forkaste miljøbestemmelser; åpne opp for kullindustrien igjen; deportere millionvis av ulovlige innvandrere; låne milliarder og mumle om mislighold av amerikansk gjeld; stappe høyesterett full av ideologisk konservative etter hvert som det blir ledige plasser.

  • Hvilke fotavtrykk, eller bombekrater, vil Trump etterlate i verden når han nå tar over verdens mektigste krigsmaskineri, etterretningsapparat og diplomatkorps? Her er worst case og best case scenariene, skriver utenriksjournalist, forfatter og samfunnsgeograf Eirik Vold.

Går vi inn i Tyrannens tidsalder?

Så absolutt prosaisk, selv om vi håper mye av det er umulig og tomt kampanjesnakk. Men den rådende tankemåten, og dette blir en president med enorm makt både i kongressen og senatet.

Tea Party – Trumps Døperen Johannes-fraksjon – som en gang hadde så høye prinsipper da det ble snakk om offentlige lån i Obamas dager, kommer ikke til å være så opptatt av gjeld lenger.

Og rundt oss ikke-amerikanere må verdensordenen begynne å endre seg. Går vi inn i Tyrannens tidsalder?

USA risikerer å måtte føye sin leders navn inn i rekken sammen med Putin, Xi Ping, Assad, Sisi, Erdogan, Netanyahu, Duterte, Nazarbajev, Lukashenko ...

Dette er ikke bare uthenging, men absolutt en mulig situasjon for en president som utviser en så demonstrativ forakt for eller er så uvitende om sitt lands konstitusjonelle historie og tradisjon for ytringsfrihet.

Vi har noen vanskelige lekser å lære

Verdens håp vil klynge seg til de sterke amerikanske demokratiske institusjonene og lindringen som kan oppnås gjennom fornuftig veiledning, selv om utsiktene for verden ifølge Newt Gingrich ikke er løfterike.

Vi har også noen vanskelige lekser å lære. «Populistbølgen» som velter over både Europa og USA, gir den demokratiske venstresiden et nytt og kanskje umulig problem.

De tradisjonelle valgkretsene vender seg bort. Vi er vitne til et opprør blant borgerne mot globalisering og de multikulturelle ambisjonene til eliter i fjerne hovedsteder.

Dette er en identitetskrise, en følelse av å være forrådt hos dagens arbeiderklasse i mange land.

Immigrasjonsspørsmål er blitt avvist altfor lett som patriotiske, ignorante eller rasistiske.

Valgplassen har fått stå vidåpen for den demagogiske høyresiden, konspirasjonsteoretikernes og feilinformantenes nettsider og kyniske tabloidaviser.

Paradoks

Dette er et spørsmål som Jeremy Corbyns parti, Labour, i Storbritannia fremdeles ikke har konfrontert – og samtidig et unikt problematisk spørsmål.

Det er mer sannsynlig at det vil finnes tusenvis av små svar på problemet enn én stor løsning.

Å avskaffe religiøse skoler som adskiller barna våre på skadelig vis, ville være ett lite skritt.

Både den amerikanske erfaringen og landets egen EU-avstemning viste et lignende paradoks: det er de utelukkende hvite grupperingene i distriktene som frykter innvandringen mest, mens storbysamfunn med god raseblanding frykter den minst. Fortrolighet avler ikke forakt.

Den nye amerikanske presidenten skal snart «tømme sumpen i Washington», den som har vært høvelig sjenerøs både under Clintons «nederlagstale» og da Obama ønsket herr og fru Trump velkommen til Det hvite hus.

Den avtroppende presidenten, førstedamen og den beseirede demokratiske kandidaten forstår hvor viktig en ryddig overgang er. En Trump i taperposisjon ville ikke ha utvist noe i nærheten av denne modenheten; han hadde truet med å erklære valget for «fikset» og blindt risikere et marerittaktig kaos.

Han er et lunefullt, uforskammet barn, som merkelig nok er blitt forfremmet over de voksne.

Det største problemet er personligheten hans

Det er mulig at han vil tøyles av kloke rådgivere, konstitusjonelle begrensninger og praktiske realiteter, men det største problemet er fremdeles personligheten hans.

Det vil oppstå kriser som han må håndtere. Det virker han ikke kvalifisert eller engang stabil nok til å klare.

Det vi håper på, er at Trump løy til tilhengerne sine ved valgmøtene

Selv om den har mange mangler, utsetter den amerikanske valgprosessen kandidatene for press så de skal avsløre sin sanne natur. Kommentatorer har tydd til den respekterte oversikten over diagnostiske kriterier for psykiske lidelser, DSM, for å forsøke å definere Donald Trump.

Ondartet narsissisme? Borderline personlighetsforstyrrelse? Eller, som Christopher Buckely foreslo, mexicansk borderline personlighetsforstyrrelse?

Håper at han løy til tilhengerne sine

Det vi håper på, er at Trump løy til tilhengerne sine ved valgmøtene, men om skjebnen skulle være så fryktelig at han faktisk klarer å styre landet slik han har agitert for at han vil, da han fremstilte seg selv som enevoldshersker og kvinnehater, intolerant mot annerledestenkende, uten respekt for presidentmaktens grenser, ivrig etter å tillate tortur, rasefiendtlig, paranoid i sin nasjonalisme, svulmende over av enkle svar på kompliserte spørsmål, vil vi måtte medgi at USA til sitt høyeste embete har valgt en fascist i ordets rette forstand.

Akkurat nå ser det usannsynlig ut. Men det kommer til å bli forferdelig.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. USA-valget 2016
  2. Donald Trump
  3. USA
  4. USA-valg 2016