En tvangsinnlagt anorektiker ble nylig underkastet 10–15 ulike typer tvang og forbud. Er spisevegring sinnssykt? | Helge Hjort
Det er sykt ikke å ville spise. Men er det så sykt at det berøver den syke kompetansen til å treffe beslutninger?
Tre professorer og overleger i psykiatri skrev i Aftenposten 22. desember 2017 om å «havne i psykiatrien», altså å bli behandlet på sykehus for psykiske lidelser. De mener forskning viser at viktigste behandlingselement på slike sykehusposter er atmosfæren: På en slik post «får vi ganske fort en fornemmelse av stemningen». Det er det noe i.
Særskilte sykehusavdelinger er godkjent for innleggelse av pasienter til tvungent psykisk helsevern. Derfra kan tvangsinnlagte kreve seg utskrevet, og få sin sak behandlet av kontrollkommisjonen.
Det har falt i min lodd å være advokat for pasienter i slike saker, også for noen som har hatt spiseforstyrrelsesdiagnoser. Alvorlige former for spisevegring anses nemlig som en «alvorlig sinnslidelse». Det er hovedvilkåret for innleggelse mot pasientens vilje.
Hvis «pasientens kroppsoppfatning, selvbilde og/eller virkelighetsoppfatning er så fordreid at vilkåret vil kunne være oppfylt» kan spiseforstyrrede tvangsinnlegges. Men langt fra alle som får diagnosen anorexia nervosa har slik «fordreid virkelighetsoppfatning» (selv om «forstyrret kroppsoppfatning» er ett av fem kriterier for å stille denne diagnosen).
Samtykkekompetansen er blitt lett å miste
Adgangen til å bruke tvang er nylig strammet inn: Kun de som er til fare for seg selv eller andre, eller mangler «samtykkekompetanse» kan tvangsinnlegges. Noen mener anoreksi ofte vil fordreie oppfatningen av egen kropp så mye at vilkårene for å bruke tvang er oppfylt.
Samtykkekompetansen er blitt lett å miste. Strammes adgangen til å bruke tvang inn, kan kravet til å være samtykkekompetent heves tilsvarende, og vi er like langt.
Antyder ordet samtykkekompetent at den som samtykker er, mens den som avslår ikke er kompetent?
Det er sykt ikke å ville spise. Men er det alvorlig sinnssykt, så sykt at det berøver den syke kompetansen til å treffe beslutninger? Eller har syke «rettslig handleevne på lik linje med andre», som FNs Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne foreskriver i artikkel 12 nr. 2?
Fra frivillighet til tvang, makt og forbud
En tvangsinnlagt anorektiker ble nylig underkastet ti-femten ulike typer tvang og forbud mens hun var sykehusinnlagt:
- Plassering på skjermet avdeling uten skjermingsvedtak
- Isolasjon
- Romundersøkelse
- Kroppsvisitasjon
- Begrenset forbindelse med omverdenen
- Bevegelsesfrihet på eget rom
- Kjøring i rullestol overalt ellers
- Innskrenkninger av vask, tannpuss og dusj
- Innskrenkninger i å få drikke
- Innskrenkninger i få vite sin egen vekt og kroppsmasseindeks
- Innskrenkninger i å få se egen journal
- Innskrenkninger i å bruke telefon
- Innskrenkninger i å stå oppreist lenge av gangen
- Innskrenkninger i bruk av neglebørste
- Innskrenkninger i bruk av Ipad
- «Pasienten skal sove med hendene under dynen» (!)
- Tvangsforing gjennom en sonde ført ned i magesekken gjennom halsen
Hun hadde lagt seg frivillig inn på sykehus etter en oppstått krise i familie, mente seg i stand til selv å administrere matinntak og gå opp i vekt, og klarte det inntil sykehuset besluttet å overta håndteringen av matinntaket.
Da begynte pasienten å motarbeide regimet, gikk ned i vekt og endte i en livsfarlig situasjon med hjertestans. Tvangsinnleggelse ble vedtatt og sondefôring startet. Det ble åpenbart tatt for gitt at hun var for «psyk» til å være med og bestemme selv.
I hennes pasientjournal står: «Vil ha utskrift av journal. Etter samtale har de bestemt at dette ikke er hensiktsmessig nå. Skal heller ikke ha utskrift av tvangsvedtak.»
Det må ikke stikkes under stol hvor alvorlig og livstruende en spiseforstyrrelse kan være. Derfor og bare da har lovgiver bestemt at i de mest alvorlige tilfeller kan makt og tvang benyttes.
I vårt tilfelle ble så grenseløs bruk av tvang og makt satt inn mot pasienten at hun ble sykere, mer mistroisk og motvillig. Mange regler som sikrer en forsvarlig avveiing av og fremgangsmåte for den tvang som var brukt, ble neglisjert. Hun iverksatte da mottiltak mot maktbruken hun ble utsatt for og krevde seg utskrevet.
Først etter at kontrollkommisjonen tok hennes sak under behandling, ble en mer samarbeidsbasert behandlingsrelasjon etablert.
Formynderi gjør ikke psyke friskere
Pasienten venter fremdeles på å bli overført til en sykehuspost på såkalt «tredjelinjenivå».
I to og en halv måned var hun på en somatisk avdeling, så ble hun flyttet til en akuttpsykiatrisk. Der må hun vente i nye to og en halv måned før hun kan komme dit alle er enige om at hun bør og hun selv vil. Der kjenner man sykdommen og pasienten godt.
Først må hun altså i nesten et halvt år oppholde seg ved to sykehusavdelinger som avgjort har gitt henne og hennes nærmeste «en fornemmelse av stemningen».
Denne forstemmende fornemmelse av strøm av makt, tvang og devaluering av hennes rettslige handleevne endte med at hun ble vurdert som ikke samtykkekompetent – av en lege hun aldri hadde møtt, som så henne én eneste gang. Da var hun ikke ved bevissthet.
Det er vanskelig å gi god behandling mot pasientens vilje. Makt og tvang må brukes med gjerrig hånd. Enda mer knipsk må en være med å underkjenne pasientens kompetanse og rettslige handleevne, for det kan slå kontra hos den som fornemmer stemningen.
Tvang kan være nødvendig. Men da må behandlerne få pasienten til å forstå det, og gå frem slik regelverket foreskriver for å sikre henne medbestemmelse og overprøvingsrett.
Selv ikke en som er psyk blir bedre av formynderi.
