Debatt

Kort sagt, torsdag 25. oktober

  • Debattredaksjonen

En bønn til KrF. Avhumaniserende byutvikling i Oslo. Tunnelsyn om E6. Kulturnæring og kulturøkonomi. Nyanser om bistand til Zambia. Språkekspertens briller. Prorussisk fra Krim. Å likestille imamer og prester er naivt. Og kan de store datamengdene i Eirik Jensen-saken øke risikoen for feil dom? Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Min bønn til KrF: Ikke svikt Israel

Jeg frykter for Norges Israel-politikk om Kristelig Folkeparti gir venstresiden i Norge regjeringsmakt.

KrF må selv avgjøre om de ønsker å innsette Jonas Gahr Støre (Ap) som statsminister i samarbeid med blant annet SV og Rødt. Valget vil imidlertid ha fatale konsekvenser for Norges holdning til Midtøstens eneste reelle demokrati.

Vi husker alle TV 2-reporter Pål T. Jørgensens avkledende intervju med Jonas Gahr Støre om hans kontakt som utenriksminister med den islamistiske gruppen Hamas. Støre svarte kontant nei på spørsmålet om Norge hadde hatt kontakt med dem. Da han ble fortalt at Hamas-leder Khaled Mishaal bekreftet det motsatte, valgte Støre i en pinlig seanse å plassere hånden foran kamera og å forsøke å avbryte intervjuet.

Det vil være meget spesielt om KrF ønsker å sette inn en statsminister som hverken så noen problemer med å lyve om eller ha kontakt med Hamas' øverste ledelse. AUF har ikke engang forsøkt å skjule sin kontakt.

Jeg vil også minne om at den rødgrønne finansministeren, daværende SV-leder Kristin Halvorsen, oppfordret til boikott av varer fra Israel. Forsknings- og utviklingsavtalen, som ble signert mellom Israel og den Høyre-FrP ledede regjeringen i Norge i 2015, kunne nok aldri blitt realitet under de rødgrønne.
Vi andre kan ikke definere KrFs identitet på deres vegne. De må imidlertid være innforstått med hvilke dramatiske konsekvenser en venstresving vil kunne ha.

Himanshu Gulati, nestleder, Israels Venner og stortingsrepresentant (FrP)


Et eksempel på avhumanisering i Oslo

Nina Witoszek hadde i en kronikk Aftenposten en meget god gjennomgang av det mange oppfatter som politikernes destruktive utvikling av Oslo. Svaret fra Eivind Trædal, medlem av byutviklingskomiteen for Miljøpartiet, er at hun gir et feilaktig skremmebilde av miljøbyen Oslo.
Trædal er hjertelig velkommen til å besøke kvartalet Lille Uranienborg, rett bak slottet. Der ble det i januar vedtatt å lage en helhetlig plan. Deler av Oslos kulturhistorie ligger åpen i dagen, og her vil Trædal fornemme stedets ånd.
Men plutselig ble den store høyblokken i Hegdehaugsveien, etter møte med utbygger og uten referat, tatt ut av den helhetlige planen. Den skal bygges omgående, ifølge byråden.

Konsekvensen er at kvartalet ikke får den helhetlige planen som skulle ivareta kulturminneverdier og kvaliteter i eksisterende bebyggelse. Og de historiske almetrærne og eika som betyr så mye for det psykososiale miljøet, blir rasert. Sammen med estetikken. Alle stiller seg spørsmålet: Hvorfor?
Witoszek kalte byrådets politikk så treffende for en avhumanisering. Kvartalet Lille Uranienborg er et godt eksempel.

Harald Chr. Aartun, lektor


Tunnelsyn i Aftenposten

I en kommentarartikkel 10. oktober omtaler Andreas Slettholm E18 og E6 og gjør det til et spørsmål om øst versus vest. Det er feil. E6 er ikke bare en hovedvei i Oslo, men hele landets hovedvei. En stor del av tungtrafikken mellom Sverige og kontinentet og nordover i Norge, kjører E6. Mye av denne trafikken er ikke Oslo-relevant, men kjører gjennom våre tett befolkede byområder. I tillegg har E6 trafikken fra områder i syd i og utenfor bygrensen til/fra bykjernen. I syd planlegges stor utbygging, og det jobbes med å nedgradere Mosseveien og overføre trafikken til E6. Alt dette vil medføre enda mer trafikk, mest kollektivt, men helt sikkert også økt biltrafikk.

Den store trafikken på dagens E6 har i årevis medført store støybelastninger i tette boligstrøk på Abildsø, Ryen, Manglerud, Høyenhall, Bryn og Teisen. De berørte bydelene har i flere tiår jobbet for å få en tunnelløsning, uten å bli hørt. På vegne av titusener av støyutsatte beboere er vi i Arbeiderpartiet svært glade for at våre folk i rådhuset støtter planene og at tunnelen nå omsider ser ut til å bli realisert.

De østlige bydelene tar belastningen med all trafikken i to av de tre korridorene inn/ut av byen, Nord- og Sørkorridoren. Nå ser vi muligheten for en høyst påkrevd forbedring i den største av dem. Der er både dumt og smålig å redusere dette til «østkantfolk versus bæringer».

Kristin Sandaker, BU-leder i Østensjø (Ap) og Knut Røli, BU-leder i Alna (Ap)


Kulturpolitikk i en kreativ økonomi

Kulturredaktør Sara Sørheim i Aftenposten roser kulturminister Trine Skei Grandes (V) første kulturbudsjett. Det er helt på sin plass, men det er pussig at Sørheim i sin kommentar trekker frem som ekstra positivt at det nesten ikke handler om «kultur og næring». Fakta er at det er mer på dette budsjettet som går til næring enn hos de foregående kulturministrene i noen Solberg-regjering.

I kultursektoren er man nøye med å påpeke at det er en spenning i det å skjære kultur og næring over én kam. Sørheims kommentar illustrerer dette. Men er det ikke slik med de fleste politikkområder, at ambisjonene sjelden begrenser seg kun til det spesifikke feltet? Landbrukspolitikken er også distriktspolitikk, forskningspolitikk er også næringspolitikk, utdanningspolitiker er forskningspolitikk og så videre.

Hvert område har et samfunnsoppdrag som er større enn sitt eget snevre felt. I kultur og næring ligger det innebygde motsetninger – og det er bra for begge områdene. Like fullt må det penger inn for at det skal skapes god, djerv og spennende kunst og kultur. Derfor er det en misforståelse når det blir trukket frem at noe av det mest positive med kulturbudsjettet er at kulturministeren ikke snakker om næring. Det tyder på en litt nærsynt forståelse av sektoren.

Det er flere enn de utøvende kunstnere som bidrar til at kultursektoren er et attraktivt sted å jobbe. Det er like mye de utenfor rampelyset, som for eksempel managere, kuratorer og produsenter, som er med å bygge bransjen. Hvis vi vil styrke kunst- og kulturlivet i Norge, må vi også bygge kulturnæring.

Atle Hauge, professor, leder av Kunnskapsverket


Nyanser om bistand til Zambia

Bistandspenger må brukes annerledes, skriver Andreas Halse, når Zambias president kjøper luksusfly til 400 millioner kroner samtidig som landet er et av de Norge har gitt mest bistand.

Norsk bistand har virket. «Skatt for Utvikling» har bidratt til et fungerende skatteregime for gruvedrift i Zambia, og økt landets skatteinntekter. Zambia preges av fattigdom, og høyere utdanning har vært et privilegium for de rikeste. SAIH jobber med utdanningskoalisjonen ZANEC og studentorganisasjonen ZANASU, som i 2016 fikk gjennomslag for en ny stipend- og låneordning som gjorde det mulig å søke studielån.

Luksusflyet illustrerer at vi ikke kan ha et romantisert syn på at norsk bistand kan løse alt. Men bistand kan være en viktig katalysator for å styrke sivilsamfunnsaktørene. De holder politikere ansvarlige og motarbeider korrupsjon og uansvarlig forvaltning av statlige midler. Zambiske studenter har demonstrert mot at myndighetene holder tilbake utbetalingene deres og blitt møtt med vold fra politiet. En student døde av kvelning fra tåregass.

Det er leit at regjeringen nedprioriterer støtte til sivilsamfunn lokalt, når vi vet at handlingsrommet for ytrings- og forsamlingsfrihet innskrenkes verden over, også i Zambia.

Beathe Øgård, leder, SAIH


Språkekspertens briller

Helene Uris analyser av språk og kjønn er interessante, men ikke alltid overbevisende.

Den 13. oktober hevdet hun at fenomener sees klarere hvis de gis et navn. Det er langt fra selvsagt. Uri brukte sexpress og #metoo som eksempel. Men eksempelet beviste ingenting, ettersom «metoo» er navnet på en protestbevegelse, ikke på sexpress.

Den 20. oktober spurte hun hvorfor det er en kompliment at mor er ‘kar’ i sauefjøset, mens far aldri vil like å høre at han er som en ‘frøken’. ‘Kar’ er ofte et positivt ladet ord for ‘mann’. ‘Frøken’ har ikke slike konnotasjoner. Sammenligne heller med en bondemann som gir melk på flaske til lam med avdød mor. Blir han fornærmet av å høre at han er som en mor i sauefjøset?

Ifølge Uri snakker Knut Arild Hareide som en dame. Hun spør hvorfor ikke også det kan være en kompliment. Her blander hun det å være som det motsatte kjønn i jobbadferd med det være som det motsatte kjønn i medfødte kjennetegn som har betydning for ens kjønnsidentitet. Tror Uri at sangerinner med mørk stemme liker å høre at de synger som en mann?

Uris utmaling av Hareides talemåte er uansett for nærgående.

Erik Nord, logofil, Kringsjå


Store datamengder øker risikoen for feil dom

I rettssaken mot Eirik Jensen har påtalemyndigheten tilgang til 1500 tekstmeldinger mellom Jensen og Cappelen, sendt over flere år. Det er satt opp en tidslinje der tidspunktet for tekstmeldingene blir holdt opp mot mistenkelige hendelser for å se om de kan knyttes sammen. Kombinasjonen av tekstmeldinger og mistenkelige hendelser utgjør enorme mengder data.

Store datasett byr på to grunnleggende problemer.

Det ene problemet er tilfeldige sammentreff av den ene variabelen, f.eks. tekstmelding, med den andre variabelen, f.eks. en samtidig mistenkelig hendelse. Jo større datasett, dess flere tilfeldige treff.

Eirik Jensen (t.h) har sagt at tidslinjene i ankesaken «er både en velsignelse og en forbannelse». Foto: Morten Uglum

Det andre problemet er menneskehjernens iboende evne til å overtolke tilfeldige hendelser som om de er i et mønster. Mønsteret vil være påvirket av personens underliggende hypotese og man vil ubevisst vektlegge funn som bekrefter hypotesen. I et stort datasett kan altså tilfeldig funn fremstå som overbevisende og plausible sammenhenger som bekrefter hypotesen man har.

Innen medisinsk forskning håndteres disse problemene ved bruk av statistiske metoder. I Jensen-saken er det fare for at de store datamengdene har resultert i tilfeldige treff mellom tekstmeldinger og mistenkelige hendelser. Det kan øke risikoen for feil dom.

Anders E.A. Dahm, overlege og førsteamanuensis ved Akershus universitetssykehus


Prorussisk fra Krim

14. oktober spurte Tore Schweder hvorfor Aftenpostens kalte ni Krim-farere prorussiske. Han svarte selv ved å skrive om anneksjonen av Krim: «Det er overbevisende argumenter for at dette var i samsvar med folkeretten». Verden er uenig. FN-resolusjonen av 27. mars 2014 ble vedtatt med stort flertall. Imot stemte Armenia, Hviterussland, Bolivia, Cuba, Nord-Korea, Nicaragua, Russland, Sudan, Venezuela og Zimbabwe. Ikke alle er utpreget demokratiske.

«Vår egen løsrivelse fra Sverige i 1905 er nokså parallell», skrev Schweder. Han må lese mer om 1905. Norge i unionen var en selvstendig stat, sa § 1 i Grunnloven. Krim var en autonom republikk i den russiske sovjetrepublikk, men ble i 1954 overført til den ukrainske og forble i staten Ukraina da Sovjetunionen ble oppløst. Gitt flertallet av russisktalende og den lange tilknytningen til Russland var det kanskje ikke veloverveid av det øverste sovjet å forære Krim til Ukraina.

Maskerte russere i uniformer uten kjennetegn infiltrerte Krim 27. februar 2014, et brudd på folkeretten. Små grønne svensker hindret aldri Norge fra å erklære felleskongen avsatt.

Lars Roede, Asker


Sannhet eller konspirasjon om Natteravnene?

I et innlegg i Aftenposten 29. september kaller Ervin Kohn mine synspunker «konspiratoriske».

Vi har sett hvor stor makt og innflytelse muslimske lærde kan ha. Har vi glemt Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie i 1988, og William Nygaard som ble skutt i sin hage? Har vi glemt Osama Bin Ladens fatwa mot USA i 1998 og konsekvensene det fikk? Har vi glemt Abu Bakr Al Bghdadis fatwaer mot Europa?

En fatwa er et religiøst påbud. Jeg kan ikke huske noen fatwaer fra kristne prester.
Den norske kirke har gått igjennom en sekulariseringsprosess. Prestene har internalisert våre felles humanistiske verdier. Kirken har mistet sin politiske innflytelse. Islam har i aller høyeste grad fortsatt politiske ambisjoner, og er etter 1979 blitt mer og mer politisk. Å likestille imamer og prester er naivt.

Moskeene kan ikke på den ene siden drive diskriminering av kvinner, homofili og konvertitter, og samtidig kreve å bli akseptert som likeverdige.

Den dagen kvinner og menn får sitte side om side i moskeen, når en homofil imam får lede fredagsbønnen, og moskeene ansetter kvinnelige imamer til å lede fredagsbønnen, da er imamene også velkomne som Natteravner.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kristelig Folkeparti (KrF)
  2. Israel/Palestina
  3. Arbeiderpartiet (Ap)
  4. Byutvikling
  5. Kulturpolitikk