Å døpe eller ikke døpe, det er spørsmålet. Og svaret på dette er kirkens være eller ikke være. | Ingeborg B. Sommer
Det er ikke hyklersk å ønske at barnet skal høre til i kirken.
Mange småbarnsforeldre ønsker ikke å ta valg på vegne av barnet som kan komme til å stride mot barnets overbevisning senere i livet. Dåp og tilhørighet til kirken er noe de ønsker at barnet selv skal ta stilling til det blir 15 år. Det er ikke lenger noen automatikk i at et barn døpes, selv om foreldrene tilhører kirken.
Ingen foreldre ønsker å legge byrder til barnets liv. Tvert imot ønsker vi å ruste barnet for livet, så godt vi kan. Spørsmålet er om det å døpe et barn er å ruste det for livet gjennom å gi det en verdifull tilhørighet, eller om det tvert imot er å legge en byrde på det, ved å ta valg som barnet senere vil ta avstand fra?
Skal politikerne redde en folkekirke som folket selv vender ryggen?
Kirken som samfunnsaktør
Mange gir uttrykk for at de setter pris på kirkens tilbud om babysang, kor, speider, konserter, foredrag, ungdomsklubb, seniortreff, samtaler, vielser, gravferder og gudstjenester med dåp og konfirmasjon, selv om de velger bort dåp for barna sine.
Men kirkens brede tilbud opprettholdes ikke bare fordi kirken er en del av vår kultur og tradisjon. For kirken er ikke en offentlig tjenesteyter som står klar med sosiale arenaer og gode rammer rundt høytider og merkedager, uten at dette er noe vi aktivt velger for fremtiden.
Det snakkes ofte om kirkens dårlige økonomi. I Oslo er det f.eks. planer om å ta ni kirker ut av vanlig bruk, og mange vil miste sin lokale kirke. Særlig skjer dette i områder hvor utfordringene knyttet til integrering og mangfold er store. Viktige ting står på spill. Og det trengs både penger og politisk vilje hvis vi ønsker at kirken skal være en viktig samfunnsaktør videre.
Samtidig kan ikke spørsmålet om kirkens fremtid løses med økonomiske og politiske virkemidler alene. Det handler om noe mye større. For kirken blir ikke til av penger og vedtak. Den blir til når vi døpes.
Barndom selges. Høyeste bud gjelder. Det finnes en annonsør for alle livets anledninger, så lenge man er villig til å slippe dem til.
Dåpen er en mulighet
Når vi ikke døper barna våre, blir kirkens fellesskap fattigere. I tillegg kan barna bli fattigere.
For tilhørighet, forankring og mening er helt vesentlig for barns utvikling, og det er vårt oppdrag som foreldre å gi dem det. Da må vi velge hvor vi vil finne denne forankringen. Dåpen er et slikt sted. Den er en mulighet til å være en del av en sammenheng som tolker og forstår livet i rammen av kristen tro og tradisjon. Senere i livet vil hver enkelt ha mulighet til å velge kirketilhørigheten bort. Dåpen har ikke tatt fra dem denne muligheten.
Kirken er et åpent fellesskap av døpte, av mennesker som tror og tviler. Og det stilles ingen krav til foreldrenes tro når de kommer med barnet til dåp.
Det er ikke hyklersk å ønske at barnet skal høre til i kirken, selv om en som forelder kjenner sterkest på tvilen. Og for å snakke kirkens språk: Dåpen er en gave. Gaven er at vi får høre til i en sammenheng som bæres av troen på en nådig Gud – en Gud som elsker ethvert menneske og som i sin store kjærlighet holder oss fast gjennom hele livet, i møte med døden og inn i en evighet vi ennå ikke kjenner.
Å døpe eller ikke døpe, det er spørsmålet. Og svaret på dette er kirkens være eller ikke være.
Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
