Skepsis er grunnleggende i vitenskap | Jonathan C. W. Edwards

Pasientens medvirkning påvirker den medisinske forskningen

Jeg har med interesse lest uviten-artikkelen til professor Kristian Gundersen i Aftenposten 21. april hvor han problematiserer pasientmedvirkning i forskning, som for eksempel innen ME/CFS (kronisk utmattelsessyndrom).

Gundersen gjør riktig i å påpeke at pasienter noen ganger stiller seg bak «dårlig vitenskap» – og gir et godt eksempel (om forskerne som i 2013 hevdet de fant borreliabakterier gjennom mikroskopering av blod hos ME pasienter, red.anm.). Men det andre eksempelet (PACE) illustrerer farene ved argumentet.PACE-studien, som hevdet at kognitiv adferdsterapi og gradert treningsterapi hadde effekt på ME, ble publisert i et «topptidsskrift», men kvalitet blir vurdert etter innhold – ikke på grunnlag av et tidsskrifts navn. PACE har vært kritisert, ikke bare fra pasienter, men også fra forskere som mener kvaliteten er for dårlig til å trekke slutninger av den. Jeg er en av over 40 forskere som, koordinert av David Tuller, har skrevet til The Lancet for å uttrykke bekymring.

Pasientens subjektive vurdering

Mange av forskerne ble klar over problemene etter analyser utført av pasientene som har vært den ledende drivkraften. Studien er «åpen», eller ublindet, og baserer seg på pasientenes subjektive endepunkter (subjektiv vurdering av effekten, red anm.) Blinding er nødvendig for å unngå påvirkning fra pasientenes subjektive vurdering, og denne måten å designe en studie på, er ikke lenger gyldig i andre medisinske felter. Enkelt forklart fordi pasientene sier det de tror behandlerne vil høre.

Objektive endepunkter ved studien viste ikke effekt. Studien led av flere problemer, som endring av rekrutteringskriteriene, endepunktsvurderinger og definisjonen av «tilfriskning». Det merkeligste var at pasientene ble fortalt hvilke behandlinger som var best. De mottok også nyhetsbrev der det sto hvor fornøyd noen pasienter var – som om de var bevisst utformet for å påvirke utfallet.

Ingen tjener på å kritisere studien

Gundersen mener man kan spørre seg om kritikken mot PACE-studien, en «massiv» kampanje fra 11.000 mennesker, virkelig er motivert av jakten på sannheten. Men er det slik at jo flere mennesker, desto mindre troverdig? Ingen profitterer på å kritisere PACE. Jeg er pensjonert og bare interessert i hva som kan hjelpe pasientene.

Har pasienter solide bevis for at forskning er dårlig, støtter jeg dem. Ideen om at dette er et ufortjent angrep fra pasientene, synes kun å være en myte fra tilhengere av PACE-studien og Lancets redaktør. De glemmer da at skepsis er en grunnleggende rettighet i vitenskap – og ikke bare det, den er selve bærebjelken i vitenskapen.

Til slutt vil jeg applaudere Gundersen for å reise en debatt som er kompleks og vanskelig, men han viser hvor enkelt det er å undervurdere pasienter. Norske myndigheter beveger seg i riktig retning. Norge er blitt en forkjemper for pasienter med ME, med fremragende forskning innen epidemiologi og immunologi. En åpen debatt kan være støyende, men det finnes ingen bedre måte å holde seg skjerpet på.

• Les også denne spalten av Kristian Gundersen:— Borreliaaktivisme og svak forskning er en dårlig kombinasjon
  Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter